AMMAN – Angrepet til Hamas 7. oktober og Israels ubarmhjertige militære respons har nok en gang blåst liv i en tilsynelatende endeløs voldsspiral i Midtøsten. Slik situasjonen er nå, er det ingen pågående seriøse forsøk på å få en slutt på denne spiralen. Og utsiktene til å finne en løsning på den israelsk-palestinske konflikten virker lenger unna enn noensinne. Alle de som ønsker fred, må si fra både til israelere og militante islamske fundamentalister.
Da vi vokste opp, lærte de fleste av oss betydningen av å kjenne til og reflektere over ens egen historie. Det var et tegn på karakter. Men i dag har vi med å gjøre med parter som hverken vil gjøre ordentlig rede for tidligere erfaringer eller planlegge for sin fremtid.
Hamas-operasjonen 7. oktober var en mer avansert versjon av tidligere angrep i 2008, 2014 og 2021. Det erklærte målet var å svare på den provoserende okkupasjonspraksisen rundt Al-Aqsa-moskeen i Øst-Jerusalem og frigjøre palestinske fanger. Men disse angrepene har aldri endret noe på bakken i Gaza. De har gjennomgående forårsaket flere dødsfall på begge sider – som regel fem ganger så mange palestinere som israelere. I tillegg kommer den uunngåelige ødeleggelsen av infrastruktur, den forutsigbare innstrammingen av blokaden og de vedvarende straffereaksjonene mot palestinere (som det stadig større antallet som blir arrestert ved Al-Aqsa).
Likeledes: Når Israel nå ønsker å straffe Hamas militært for de 1400 israelerne som ble drept 7. oktober, har ikke israelere tenkt igjennom sin egen historikk. De har ikke oppnådd sitt hovedmål med sine tidligere kriger i Gaza – å kue Hamas – fordi Israel har forsøkt å gjøre noe med symptomene fremfor de underliggende årsakene.
Siden staten Israel ble opprettet, har den kjempet mange blodige kriger. Begrunnelsen har vært å ivareta landets sikkerhet, noe som i sin tur har kostet palestinere livet og svekket deres rettigheter og fremtidsutsikter. Nylig plasserte statsminister Benjamin Netanyahus ytre høyre-regjering (nå satt til side til fordel for en nasjonal enhetsregjering i krisetid) religiøse fanatikere i nøkkelposisjoner i regjeringen. Disse bidro til å forverre det spente forholdet til palestinere over Al-Aqsa og gjennom hele den okkuperte Vestbredden.
Israelere har gjennomgående gjort den feilen å tro at palestinere underdanig vil akseptere tingenes tilstand til tross for at de lever under svært vanskelige forhold og med lite håp. Men en historie med konflikt og okkupasjon i Algerie, Marokko, Tunisia, Syria og Egypt viser klart og tydelig at et slikt fastlåst tankemønster er dømt til å feile. Undertrykte mennesker kan gjennomgå perioder der de tilsynelatende er preget av dyp apati, men deres ønske om frihet forblir det samme. De vil alltid våkne opp og ønske å gjøre noe med situasjonen på et eller annet tidspunkt.
Don’t go back to school without Project Syndicate! For a limited time, we’re offering PS Digital subscriptions for just $50.
Access every new PS commentary, our suite of subscriber-exclusive content, and the full PS archive.
Subscribe Now
I denne siste krigen, virker det som om Israels mål er å ta hevn for de som ble drept av Hamas, å gjenreise det israelske forsvarets (IDF) svekkede evne til å avskrekke og å eliminere og fjerne Hamas fra Gaza. Men Israel har ikke forklart hvordan det siste målet skal oppnås eller hvordan man skal håndtere ettervirkningene av det som nå skjer.
Hver gang Hamas trekker Gaza og de som bor der inn i en blodig krig med Israel, vekker det alltid sterke følelser i araberverdenen. Bilder av ødeleggelser på Gaza skaper sinne ikke bare blant folk på gata i araberlandene, men også blant mennesker som vanligvis holder hodet kaldt. Selv om det er skuffende, er det ikke overraskende å se noen av de mest utdannete og opplyste medlemmene av den arabiske eliten gi sin støtte til Hamas og denne organisasjonens tilraning av palestinernes sak. En slik person skjelte meg nylig ut fordi jeg kritiserte Hamas. Vedkommende mente at Hamas ikke er en terrororganisasjon, men en motstandsbevegelse, og at de drepte israelerne ikke var sivile, men bosettere som fortjente det.
Slike reaksjoner viser hvordan bølger av vold og hat fortærer alle de kommer i kontakt med. Selv intellektuelle kan gi etter for følelser og raseri, mye av det nørt opp under av sosiale medier og propaganda.
Hvis Israel ikke er i stand til å eliminere Hamas eller en gang å underminere Hamas’ militære makt og politiske autoritet, vil Israel ha oppnådd lite. Det vil ta flere tiår før Gaza vil komme seg etter de enorme ødeleggelsene som nå skjer og som er uten sidestykke. Likeledes: Alt Hamas vil ha gjort er å ha iscenesatt en narsissistisk maktdemonstrasjon som uskyldige mennesker i Gaza må betale for med sitt blod, sine hjem og sin fremtid. Hamas’ forakt for uskyldige sivile vil toppe seg når krigen er over. Nok en gang vil Hamas-tilhengere feire en «seier» mens de står på ruinene til ødelagte hjem og likene til uskyldige Gaza-beboere.
Både arabere og israelere må tenke nøye gjennom hva de sannsynligvis vil oppnå med sine handlinger og politiske tiltak. Å se tilbake på tidligere erfaringer er den eneste måten man kan komme tilbake i et spor som i det minste kan gi et visst håp for fremtiden på begge sider av konflikten.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Increasingly severe water shortages represent a human-made crisis that can be resolved through human interventions. The situation demands new thinking about the economics of this critical resource and how to manage it through mission-oriented strategies that span all levels of governance.
call attention to a global problem that demands far more attention from policymakers at all levels.
Although Kamala Harris is largely aligned with Joe Biden on many global and strategic issues, her unique worldview promises a distinct form of leadership on the international stage. Not only would US foreign policy shift under a Harris administration; it could change in highly consequential ways.
considers how the Democratic presidential nominees' views compare to Joe Biden's.
AMMAN – Angrepet til Hamas 7. oktober og Israels ubarmhjertige militære respons har nok en gang blåst liv i en tilsynelatende endeløs voldsspiral i Midtøsten. Slik situasjonen er nå, er det ingen pågående seriøse forsøk på å få en slutt på denne spiralen. Og utsiktene til å finne en løsning på den israelsk-palestinske konflikten virker lenger unna enn noensinne. Alle de som ønsker fred, må si fra både til israelere og militante islamske fundamentalister.
Da vi vokste opp, lærte de fleste av oss betydningen av å kjenne til og reflektere over ens egen historie. Det var et tegn på karakter. Men i dag har vi med å gjøre med parter som hverken vil gjøre ordentlig rede for tidligere erfaringer eller planlegge for sin fremtid.
Hamas-operasjonen 7. oktober var en mer avansert versjon av tidligere angrep i 2008, 2014 og 2021. Det erklærte målet var å svare på den provoserende okkupasjonspraksisen rundt Al-Aqsa-moskeen i Øst-Jerusalem og frigjøre palestinske fanger. Men disse angrepene har aldri endret noe på bakken i Gaza. De har gjennomgående forårsaket flere dødsfall på begge sider – som regel fem ganger så mange palestinere som israelere. I tillegg kommer den uunngåelige ødeleggelsen av infrastruktur, den forutsigbare innstrammingen av blokaden og de vedvarende straffereaksjonene mot palestinere (som det stadig større antallet som blir arrestert ved Al-Aqsa).
Likeledes: Når Israel nå ønsker å straffe Hamas militært for de 1400 israelerne som ble drept 7. oktober, har ikke israelere tenkt igjennom sin egen historikk. De har ikke oppnådd sitt hovedmål med sine tidligere kriger i Gaza – å kue Hamas – fordi Israel har forsøkt å gjøre noe med symptomene fremfor de underliggende årsakene.
Siden staten Israel ble opprettet, har den kjempet mange blodige kriger. Begrunnelsen har vært å ivareta landets sikkerhet, noe som i sin tur har kostet palestinere livet og svekket deres rettigheter og fremtidsutsikter. Nylig plasserte statsminister Benjamin Netanyahus ytre høyre-regjering (nå satt til side til fordel for en nasjonal enhetsregjering i krisetid) religiøse fanatikere i nøkkelposisjoner i regjeringen. Disse bidro til å forverre det spente forholdet til palestinere over Al-Aqsa og gjennom hele den okkuperte Vestbredden.
Israelere har gjennomgående gjort den feilen å tro at palestinere underdanig vil akseptere tingenes tilstand til tross for at de lever under svært vanskelige forhold og med lite håp. Men en historie med konflikt og okkupasjon i Algerie, Marokko, Tunisia, Syria og Egypt viser klart og tydelig at et slikt fastlåst tankemønster er dømt til å feile. Undertrykte mennesker kan gjennomgå perioder der de tilsynelatende er preget av dyp apati, men deres ønske om frihet forblir det samme. De vil alltid våkne opp og ønske å gjøre noe med situasjonen på et eller annet tidspunkt.
Don’t go back to school without Project Syndicate! For a limited time, we’re offering PS Digital subscriptions for just $50.
Access every new PS commentary, our suite of subscriber-exclusive content, and the full PS archive.
Subscribe Now
I denne siste krigen, virker det som om Israels mål er å ta hevn for de som ble drept av Hamas, å gjenreise det israelske forsvarets (IDF) svekkede evne til å avskrekke og å eliminere og fjerne Hamas fra Gaza. Men Israel har ikke forklart hvordan det siste målet skal oppnås eller hvordan man skal håndtere ettervirkningene av det som nå skjer.
Hver gang Hamas trekker Gaza og de som bor der inn i en blodig krig med Israel, vekker det alltid sterke følelser i araberverdenen. Bilder av ødeleggelser på Gaza skaper sinne ikke bare blant folk på gata i araberlandene, men også blant mennesker som vanligvis holder hodet kaldt. Selv om det er skuffende, er det ikke overraskende å se noen av de mest utdannete og opplyste medlemmene av den arabiske eliten gi sin støtte til Hamas og denne organisasjonens tilraning av palestinernes sak. En slik person skjelte meg nylig ut fordi jeg kritiserte Hamas. Vedkommende mente at Hamas ikke er en terrororganisasjon, men en motstandsbevegelse, og at de drepte israelerne ikke var sivile, men bosettere som fortjente det.
Slike reaksjoner viser hvordan bølger av vold og hat fortærer alle de kommer i kontakt med. Selv intellektuelle kan gi etter for følelser og raseri, mye av det nørt opp under av sosiale medier og propaganda.
Hvis Israel ikke er i stand til å eliminere Hamas eller en gang å underminere Hamas’ militære makt og politiske autoritet, vil Israel ha oppnådd lite. Det vil ta flere tiår før Gaza vil komme seg etter de enorme ødeleggelsene som nå skjer og som er uten sidestykke. Likeledes: Alt Hamas vil ha gjort er å ha iscenesatt en narsissistisk maktdemonstrasjon som uskyldige mennesker i Gaza må betale for med sitt blod, sine hjem og sin fremtid. Hamas’ forakt for uskyldige sivile vil toppe seg når krigen er over. Nok en gang vil Hamas-tilhengere feire en «seier» mens de står på ruinene til ødelagte hjem og likene til uskyldige Gaza-beboere.
Både arabere og israelere må tenke nøye gjennom hva de sannsynligvis vil oppnå med sine handlinger og politiske tiltak. Å se tilbake på tidligere erfaringer er den eneste måten man kan komme tilbake i et spor som i det minste kan gi et visst håp for fremtiden på begge sider av konflikten.