NEW YORK – Scott Bessent, som er Trumps kandidat til finansministerposten, gjør rett i å fremheve raskere økonomisk vekst som en viktig indikator på hvor vellykket Donald Trumps andre presidentperiode vil være. Sterkere vekst innebærer ikke bare høyere inntekter og levestandard – noe som helt klart er det grunnleggende målet for den økonomiske politikken – men kan også bidra til å redusere USAs store underskudd på (det føderale) statsbudsjettet og redusere statsgjelden som andel av BNP. Dette vil også gjøre det lettere å foreta de til tider vanskelige avveiningeneman må gjøre mellom de ulike utgiftspostene på statsbudsjettet – hvor mye man skal bruke på forsvar, utdanning, forskning, sosialpolitiske formål m.m.
Men raskere vekst må være mer enn bare et ønske.For å oppnå høyere vekst, kreves det en nøye gjennomtenkt agenda, basert på en erkjennelseav hvordan den økonomiske politikken kan påvirke produksjonen i negativ eller positiv retning. Mens en investeringsvennlig skattepolitikk kan øke kapitaldannelsen, produktiviteten og BNP, kan høyere renter som følge av større budsjettunderskudd (grunnet lavere skatt og/eller høyere offentlige utgifter) ha motsatt virkning. Likeledes bør den nye administrasjonen unngå arbeidsfiendtlig politikk som hindrer full arbeidsdeltakelse, samt omfattende og raske endringer av den lovlige innvandringen (i negativ retning), siden veksten i antall arbeidstimer er en komponent i den økonomiske veksten (og produksjonsveksten).
Selv om de som utformer politikken erkjenner at noen politiske tiltak som øker produksjonen, kan ha negative konsekvenser på andre områder av betydning for samfunnsutviklingen (som inntektsfordelingen) – eller av betydning for den nasjonale sikkerheten – bør de som utformer politikken, vektlegge målet om å øke produktiviteten. De tre grunnpilarene i all produktivitetsfremmende politikk er støtte til forskning, investeringsvennlige skatteregler og mer effektiv regulering.
Ideer er en viktig drivkraft i enhver moderne økonomi. Grunnforskning innen naturvitenskap, ingeniørfag og legevitenskap er drivkraften bak innovasjonen som fører til teknologiske fremskritt, bedre bedriftsorganisering og forbedret helse og velferd. Det er fornuftig at staten støtter slik forskning. Siden private bedrifter ikke kan tilegne seg hele gevinsten av sine egne investeringer i grunnforskning, har de mindre insentiver til å investere i slik forskning. Dessuten fører offentlig støtte på dette området til verdifulle ringvirkninger. Et godt eksempel, fra amerikansk historie, er forskningsmidlene til det amerikanske forsvarsdepartementet som ble en katalysator for dagens digitale revolusjon.
Kutt i den føderale støtten til grunnforskning er derfor uforenlig med en politisk agenda der målet er høyere økonomisk vekst. Politiske beslutningstakere bør likevel se på hvordan forskningsmidlene fordeles for å sikre at pengene blir brukt på en god måte ut fra vitenskapelige kriterier, og de bør oppmuntre til en sunn dose risikotaking når det gjelder nyere ideer og nytenkende forskere.
I tillegg til å stimulere til kommersialisering av ringvirkningene fra grunnforskning og forsvarsprogrammer, vil føderal støtte til sentre for anvendt forskning rundt om i landet fremskynde spredningen av nye produktivitetsfremmende teknologier og ideer. Slike sentre bidrar også gjerne til at den økonomiske velstanden kommer flere til gode ved å gjøre nye ideer allment tilgjengelige – slik rådgivningstjenester innen landbruk og industri bidro til tidligere i historien.
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
For å styrke den andre pilaren, knyttet til produktivitetsvekst, bør administrasjonen forsøke å videreføre de investeringsfremmende bestemmelsene i skatteloven som ble vedtatt under Trumps første presidentperiode (Tax Cuts and Jobs Act fra 2017). Den reduserte selskapsskatten blir videreført, men utgiftsføringen av bedriftenes investeringer – et kraftig virkemiddel for å øke kapitaldannelsen, produktiviteten og inntektene – skulle fases ut i løpet av perioden 2023-26. Denne bestemmelsen kan gjenopprettes og gjøres permanent ved å redusere utgiftene tilknyttet skattekreditt som følge av Inflation Reduction Act, eller ved å redusere utgifter tilknyttet flere av presidentordrene til Joe Biden. Ett eksempel på en utgift som kan reduseres er 175 milliarder dollar som er satt av til ettergivelse av studielån.
Hvis den nye administrasjonen ønsker å gå lenger i skattepolitikken, kan den bygge videre på forslaget til skattereform som ble lagt frem av republikanere i Representantenes hus i 2016, som innebærer at bedriftsbeskatningen endres fra en inntektsskatt til en kontantstrømskatt. Ved å gjøre det mulig for bedrifter å utgiftsføre de fulle investeringskostnadene ved anskaffelse (samme år som investeringene gjøres), men ikke rentefradrag for ikke-finansielle selskaper, vil denne reformen stimulere til økte investeringer og høyere økonomisk vekst, fjerne skatteinsentiver som favoriserer gjeld fremfor egenkapital og forenkle skattesystemet.
Dette bringer oss over til den tredje pilaren i en vellykket vekststrategi: effektiv regulering. Spørsmålet i så henseende er ikke «mer» eller «mindre» regulering. Det som virkelig betyr noe for den økonomiske veksten, er hvordan endrede reguleringer kan forbedre utsiktene for økonomisk vekst gjennom innovasjon, investeringer og allokeringen av kapital, samtidig som man tar hensyn til ulike avveininger av risiko. De som utformer agendaen, bør begynne med å stille noen grunnleggende spørsmål, slik som: Hvorfor kan vi ikke bygge bedre infrastruktur raskere? Hvorfor kan ikke kapitalmarkedene og bankenes utlånspraksis være smidigere? Slike spørsmål identifiserer ikke bare et spesifikt mål; de gjør også at man må identifisere de relevanteavveiningene.
Heldigvis vil måten man regulerer finansmarkedene på under den nye administrasjonen sannsynligvis forbedre kapitalallokeringen og vekstutsiktene, slik vi blant annet kan se av lederutnevnelsene som allerede er kunngjort i tilknytning til det amerikanske verdipapirtilsynet (Securities and Exchange Commission) og den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve). Men politiske beslutningstakere må også legge forholdene bedre til rette for å bygge infrastruktur og forbedre landets strømnett slik at det kan støtte datasentrene som trengs for generativ kunstig intelligens. Dette vil kreve en større vektlegging av kost-nytte-analyser på føderalt nivå, samt bedre koordinering med delstater og lokale myndigheter når det gjelder konsesjoner og andre tillatelser. Bruk av føderale økonomiske støtteprogrammer som pisk eller gulrot, kan være en del av en slik strategi.
Bessents vektlegging av økonomisk vekst er helt riktig. Ved å sette et ambisiøst mål på 3 % årlig vekst har han gitt den nye administrasjonen et konkret mål å strekke seg etter når den skal utforme sin økonomiske politikk.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
US President Donald Trump’s import tariffs have triggered a wave of retaliatory measures, setting off a trade war with key partners and raising fears of a global downturn. But while Trump’s protectionism and erratic policy shifts could have far-reaching implications, the greatest victim is likely to be the United States itself.
warns that the new administration’s protectionism resembles the strategy many developing countries once tried.
It took a pandemic and the threat of war to get Germany to dispense with the two taboos – against debt and monetary financing of budgets – that have strangled its governments for decades. Now, it must join the rest of Europe in offering a positive vision of self-sufficiency and an “anti-fascist economic policy.”
welcomes the apparent departure from two policy taboos that have strangled the country's investment.
NEW YORK – Scott Bessent, som er Trumps kandidat til finansministerposten, gjør rett i å fremheve raskere økonomisk vekst som en viktig indikator på hvor vellykket Donald Trumps andre presidentperiode vil være. Sterkere vekst innebærer ikke bare høyere inntekter og levestandard – noe som helt klart er det grunnleggende målet for den økonomiske politikken – men kan også bidra til å redusere USAs store underskudd på (det føderale) statsbudsjettet og redusere statsgjelden som andel av BNP. Dette vil også gjøre det lettere å foreta de til tider vanskelige avveiningeneman må gjøre mellom de ulike utgiftspostene på statsbudsjettet – hvor mye man skal bruke på forsvar, utdanning, forskning, sosialpolitiske formål m.m.
Men raskere vekst må være mer enn bare et ønske.For å oppnå høyere vekst, kreves det en nøye gjennomtenkt agenda, basert på en erkjennelseav hvordan den økonomiske politikken kan påvirke produksjonen i negativ eller positiv retning. Mens en investeringsvennlig skattepolitikk kan øke kapitaldannelsen, produktiviteten og BNP, kan høyere renter som følge av større budsjettunderskudd (grunnet lavere skatt og/eller høyere offentlige utgifter) ha motsatt virkning. Likeledes bør den nye administrasjonen unngå arbeidsfiendtlig politikk som hindrer full arbeidsdeltakelse, samt omfattende og raske endringer av den lovlige innvandringen (i negativ retning), siden veksten i antall arbeidstimer er en komponent i den økonomiske veksten (og produksjonsveksten).
Selv om de som utformer politikken erkjenner at noen politiske tiltak som øker produksjonen, kan ha negative konsekvenser på andre områder av betydning for samfunnsutviklingen (som inntektsfordelingen) – eller av betydning for den nasjonale sikkerheten – bør de som utformer politikken, vektlegge målet om å øke produktiviteten. De tre grunnpilarene i all produktivitetsfremmende politikk er støtte til forskning, investeringsvennlige skatteregler og mer effektiv regulering.
Ideer er en viktig drivkraft i enhver moderne økonomi. Grunnforskning innen naturvitenskap, ingeniørfag og legevitenskap er drivkraften bak innovasjonen som fører til teknologiske fremskritt, bedre bedriftsorganisering og forbedret helse og velferd. Det er fornuftig at staten støtter slik forskning. Siden private bedrifter ikke kan tilegne seg hele gevinsten av sine egne investeringer i grunnforskning, har de mindre insentiver til å investere i slik forskning. Dessuten fører offentlig støtte på dette området til verdifulle ringvirkninger. Et godt eksempel, fra amerikansk historie, er forskningsmidlene til det amerikanske forsvarsdepartementet som ble en katalysator for dagens digitale revolusjon.
Kutt i den føderale støtten til grunnforskning er derfor uforenlig med en politisk agenda der målet er høyere økonomisk vekst. Politiske beslutningstakere bør likevel se på hvordan forskningsmidlene fordeles for å sikre at pengene blir brukt på en god måte ut fra vitenskapelige kriterier, og de bør oppmuntre til en sunn dose risikotaking når det gjelder nyere ideer og nytenkende forskere.
I tillegg til å stimulere til kommersialisering av ringvirkningene fra grunnforskning og forsvarsprogrammer, vil føderal støtte til sentre for anvendt forskning rundt om i landet fremskynde spredningen av nye produktivitetsfremmende teknologier og ideer. Slike sentre bidrar også gjerne til at den økonomiske velstanden kommer flere til gode ved å gjøre nye ideer allment tilgjengelige – slik rådgivningstjenester innen landbruk og industri bidro til tidligere i historien.
Winter Sale: Save 40% on a new PS subscription
At a time of escalating global turmoil, there is an urgent need for incisive, informed analysis of the issues and questions driving the news – just what PS has always provided.
Subscribe to Digital or Digital Plus now to secure your discount.
Subscribe Now
For å styrke den andre pilaren, knyttet til produktivitetsvekst, bør administrasjonen forsøke å videreføre de investeringsfremmende bestemmelsene i skatteloven som ble vedtatt under Trumps første presidentperiode (Tax Cuts and Jobs Act fra 2017). Den reduserte selskapsskatten blir videreført, men utgiftsføringen av bedriftenes investeringer – et kraftig virkemiddel for å øke kapitaldannelsen, produktiviteten og inntektene – skulle fases ut i løpet av perioden 2023-26. Denne bestemmelsen kan gjenopprettes og gjøres permanent ved å redusere utgiftene tilknyttet skattekreditt som følge av Inflation Reduction Act, eller ved å redusere utgifter tilknyttet flere av presidentordrene til Joe Biden. Ett eksempel på en utgift som kan reduseres er 175 milliarder dollar som er satt av til ettergivelse av studielån.
Hvis den nye administrasjonen ønsker å gå lenger i skattepolitikken, kan den bygge videre på forslaget til skattereform som ble lagt frem av republikanere i Representantenes hus i 2016, som innebærer at bedriftsbeskatningen endres fra en inntektsskatt til en kontantstrømskatt. Ved å gjøre det mulig for bedrifter å utgiftsføre de fulle investeringskostnadene ved anskaffelse (samme år som investeringene gjøres), men ikke rentefradrag for ikke-finansielle selskaper, vil denne reformen stimulere til økte investeringer og høyere økonomisk vekst, fjerne skatteinsentiver som favoriserer gjeld fremfor egenkapital og forenkle skattesystemet.
Dette bringer oss over til den tredje pilaren i en vellykket vekststrategi: effektiv regulering. Spørsmålet i så henseende er ikke «mer» eller «mindre» regulering. Det som virkelig betyr noe for den økonomiske veksten, er hvordan endrede reguleringer kan forbedre utsiktene for økonomisk vekst gjennom innovasjon, investeringer og allokeringen av kapital, samtidig som man tar hensyn til ulike avveininger av risiko. De som utformer agendaen, bør begynne med å stille noen grunnleggende spørsmål, slik som: Hvorfor kan vi ikke bygge bedre infrastruktur raskere? Hvorfor kan ikke kapitalmarkedene og bankenes utlånspraksis være smidigere? Slike spørsmål identifiserer ikke bare et spesifikt mål; de gjør også at man må identifisere de relevanteavveiningene.
Heldigvis vil måten man regulerer finansmarkedene på under den nye administrasjonen sannsynligvis forbedre kapitalallokeringen og vekstutsiktene, slik vi blant annet kan se av lederutnevnelsene som allerede er kunngjort i tilknytning til det amerikanske verdipapirtilsynet (Securities and Exchange Commission) og den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve). Men politiske beslutningstakere må også legge forholdene bedre til rette for å bygge infrastruktur og forbedre landets strømnett slik at det kan støtte datasentrene som trengs for generativ kunstig intelligens. Dette vil kreve en større vektlegging av kost-nytte-analyser på føderalt nivå, samt bedre koordinering med delstater og lokale myndigheter når det gjelder konsesjoner og andre tillatelser. Bruk av føderale økonomiske støtteprogrammer som pisk eller gulrot, kan være en del av en slik strategi.
Bessents vektlegging av økonomisk vekst er helt riktig. Ved å sette et ambisiøst mål på 3 % årlig vekst har han gitt den nye administrasjonen et konkret mål å strekke seg etter når den skal utforme sin økonomiske politikk.
Oversatt av Marius Gustavson