NEW YORK – Mens sjokket over Donald Trumps valgseier synker inn, grubler eksperter og politikere over hva dette betyr for USA og den politiske utviklingen i verden i tiden fremover. For demokratene er det avgjørende å forstå hvorfor en så splittende og uskikket person kunne vinne nok en gang. Gikk demokratene for langt til venstre og mistet moderate amerikanere som utgjør flertallet av velgerne? Eller var det sentrumsorientert nyliberalisme – en politisk tilnærming som har preget demokratiske presidenter siden Bill Clinton – som feilet og som førte til et krav om endring?
For meg er svaret klart. 40 år med nyliberalisme har satt sitt preg på USA: en historisk høy grad av økonomisk ulikhet, stagnerende lønninger for inntektsgruppene som befinner seg i midten (og en enda dårlige lønnsutvikling for gruppene lenger ned) og fallende forventet levealder (noe som kan sees i sammenheng med økte tilfeller av «fortvilelsesdødsfall»). Den amerikanske drømmen er i ferd med å bli knust. President Joe Biden og visepresident Kamala Harris tok riktignok en viss avstand fra nyliberalismen gjennom sin satsing på ny næringspolitikk, men som representanter for den etablerte eliten, ble de fortsatt assosiert med nyliberalismen og dens ettervirkninger.
Den amerikanske økonomien i tiden før valget spilte selvsagt en rolle, men økonomiske indikatorer som månedlige tall for sysselsetting og inflasjon må sees i en større sammenheng. Som Biden-administrasjonen understreket rett før valget, ser den amerikanske økonomien sterk ut, spesielt sammenlignet med andre G7-land. Men dette var ikke nok.
Amerikanere har ikke glemt at demokratene deregulerte deler av finanssektoren(Bill Clinton) for så å redde bankene mens boligeiere og arbeidstakere som mistet jobben under den økonomiske krisen i kjølvannet av finanskrisen, måtte bære byrden (Barack Obama). Dessuten var det Clinton som åpnet for en større grad av globalisering i den tro at dette over tid ville gagne alle (et stilltiende uttrykk for såkalt «trickle down economics»). Den eneste reelle forskjellen mellom demokrater og republikanere på dette området, er at demokratene har hevdet at de «føler smerten» til de som har tapt på denne utviklingen.
Det som er tragisk, er at amerikanske velgere først og fremst ser ut til å ha stemt på en som bare vil røske løs i systemet. I en tid preget av økonomisk usikkerhet og frykt for økonomiske og sosiale tilbakeslag, stemte millioner av amerikanske velgere på Trump for å vise sin misnøye med elitene og fordi mange ser ut til å tro at han vil fremme deres interesser og «være der for dem».
Men det er han ikke. Trumps første presidentperiode og valgkampen i 2024 har vist klart og tydelig at han ikke har noen intensjon om å gjennomføre den typen politikk vanlige amerikanere trenger. Han er tilhenger av skattekutt for milliardærer og bedrifter. Han ønsker å avvikle Obamas helselov (Affordable Care Act). Han vil innføre omfattende toll på varer fra utlandet, som i praksis er en skatt som amerikanske forbrukere og bedrifter må betale. Mest sannsynlig vil innføringen av slik toll føre til korrupsjon ettersom det vil bli gitt en rekke unntak som bedrifter (og andre aktører) «kjøper» seg gjennom valgkampbidrag. Uansett vil en slik handelspolitikk føre til mottiltak (gjengjeldelse fra andre land) og tap av amerikanske arbeidsplasser.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Trumps politikk vil også føre til enorme budsjettunderskudd, noe som i sin tur vil føre til høye renter og mindre investeringer i landets fremtid. Hvis den påtroppende presidenten og republikanerne i Kongressen gjør det de har sagt de vil gjøre og opphever Inflation Reduction Act (som inneholder bestemmelser som bidrar til å redusere prisene på reseptbelagte legemidler) og Affordable Care Act (Obamacare), vil amerikanere få mindre tilgang til helsetjenester og høyere helsekostnader.
Dette er verre enn den nyliberale politikken, der det ble hevdet at målet i det minste var å fremme frie markeder med like konkurransevilkår. «Trumponomics» er en forvridd form for kapitalisme, drevet av og for de mektige, basert på prinsippet om at penger er det som virkelig betyr noe – mer enn alt annet. Amerikanere ser ut til å ha mistet tilliten til sine institusjoner og troen på at myndighetene kan stille opp for dem. Dette er en forutsigbar konsekvens av 45 år med republikanske kampanjer (og demokratiske kampanjer basert på nyliberale prinsipper), som startet med Ronald Reagans berømte utsagn: «De ni mest skremmende ordene i det engelske språket er: Jeg er fra det offentlige, og jeg er her for å hjelpe deg.»
Kulturkrigen bidro også i stor grad til at Trump vant valget. Gjennom valgkampen lyktes han (og folkene rundt ham) med å fremme budskapet om at demokratene er besatt av kjønn, rase og andre sosiokulturelle saksområder i en tid hvor de fleste amerikanere bare prøver å få endene til å møtes. Mange velgere konkluderte med at Trump ville reversere – eller i det minste – sakke ned tempoet på sosiale endringer som kan virke forvirrende og som har utfordret tradisjonelle hierarkier og sosiale roller.
I likhet med nasjonalister i mange andre land, legger Trump skylden for USAs problemer på ytre krefter, fra innvandring til «urettferdig» handel. Selv om det er sant at utfordringer knyttet til innvandring og handel ikke har blitt håndtert særlig godt, vil løsningene han foreslår være katastrofale for den amerikanske økonomien og for resten av verden. Hvorvidt velgerne hans forstår dette, er uklart. De fleste ser ut til å ha blitt tiltrukket av Trumps utstråling og artisteri. De ønsket å gi uttrykk for sin misnøye, og nå har de gjort det.
For demokratene bør budskapet være klart: Gi avkall på nyliberalismen og vend tilbake til partiets progressive røtter – som kan føres tilbake til de demokratiske presidentene Franklin D. Roosevelt og Lyndon B. Johnson. Partiet må tilby velgerne en ny visjon om et samfunn som gir utdanning og muligheter til alle og en økonomi der bedrifter konkurrerer om å tilby bedre produkter som forbedrer levestandarden til folk, snarere enn at markedsaktørene finner måter å utnytte arbeidere, forbrukere og miljøet på. Visjonen må også basere seg på innsikten om at vi har gått videre fra industrisamfunnet til en økonomi som dreier seg om tjenester, kunnskap, innovasjon og omsorg. En ny økonomi krever nye regler og nye roller for myndighetene.
Det er stor forskjell på en slik visjon og de små justeringene Harris-kampanjen tilbød velgerne (litt mer til utdanning her og noen dollar for å hjelpe førstegangskjøpere av bolig der). Det vil ikke være lett å utforme et nytt og bedre program – tilpasset tiden vi lever i – og det vil være enda vanskeligere å gjennomføre det. Men USAs fremtid avhenger av at det blir gjort.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
The geostrategic shock that has accompanied Donald Trump’s return to the White House is the functional equivalent of a full-blown crisis. It is likely to have a lasting impact on the US and Chinese economies, and the contagion is almost certain to spread throughout the world through cross-border trade and capital flows.
likens Donald Trump’s reversal of America’s global leadership role to a full-blown crisis, similar to COVID-19.
Jorge Heine
urges the Organization of American States to demonstrate leadership in Haiti, shows how small countries can implement a foreign policy based on active non-alignment, calls on China and Europe to diversify the global monetary system, and more.
US President Donald Trump’s dismantling of America’s foreign-aid program may be the wake-up call African leaders need. If necessity is the mother of invention, the end of USAID could galvanize African governments to confront their countries’ challenges head-on.
sees opportunities to promote local growth following a massive reduction in foreign aid.
NEW YORK – Mens sjokket over Donald Trumps valgseier synker inn, grubler eksperter og politikere over hva dette betyr for USA og den politiske utviklingen i verden i tiden fremover. For demokratene er det avgjørende å forstå hvorfor en så splittende og uskikket person kunne vinne nok en gang. Gikk demokratene for langt til venstre og mistet moderate amerikanere som utgjør flertallet av velgerne? Eller var det sentrumsorientert nyliberalisme – en politisk tilnærming som har preget demokratiske presidenter siden Bill Clinton – som feilet og som førte til et krav om endring?
For meg er svaret klart. 40 år med nyliberalisme har satt sitt preg på USA: en historisk høy grad av økonomisk ulikhet, stagnerende lønninger for inntektsgruppene som befinner seg i midten (og en enda dårlige lønnsutvikling for gruppene lenger ned) og fallende forventet levealder (noe som kan sees i sammenheng med økte tilfeller av «fortvilelsesdødsfall»). Den amerikanske drømmen er i ferd med å bli knust. President Joe Biden og visepresident Kamala Harris tok riktignok en viss avstand fra nyliberalismen gjennom sin satsing på ny næringspolitikk, men som representanter for den etablerte eliten, ble de fortsatt assosiert med nyliberalismen og dens ettervirkninger.
Den amerikanske økonomien i tiden før valget spilte selvsagt en rolle, men økonomiske indikatorer som månedlige tall for sysselsetting og inflasjon må sees i en større sammenheng. Som Biden-administrasjonen understreket rett før valget, ser den amerikanske økonomien sterk ut, spesielt sammenlignet med andre G7-land. Men dette var ikke nok.
Amerikanere har ikke glemt at demokratene deregulerte deler av finanssektoren(Bill Clinton) for så å redde bankene mens boligeiere og arbeidstakere som mistet jobben under den økonomiske krisen i kjølvannet av finanskrisen, måtte bære byrden (Barack Obama). Dessuten var det Clinton som åpnet for en større grad av globalisering i den tro at dette over tid ville gagne alle (et stilltiende uttrykk for såkalt «trickle down economics»). Den eneste reelle forskjellen mellom demokrater og republikanere på dette området, er at demokratene har hevdet at de «føler smerten» til de som har tapt på denne utviklingen.
Det som er tragisk, er at amerikanske velgere først og fremst ser ut til å ha stemt på en som bare vil røske løs i systemet. I en tid preget av økonomisk usikkerhet og frykt for økonomiske og sosiale tilbakeslag, stemte millioner av amerikanske velgere på Trump for å vise sin misnøye med elitene og fordi mange ser ut til å tro at han vil fremme deres interesser og «være der for dem».
Men det er han ikke. Trumps første presidentperiode og valgkampen i 2024 har vist klart og tydelig at han ikke har noen intensjon om å gjennomføre den typen politikk vanlige amerikanere trenger. Han er tilhenger av skattekutt for milliardærer og bedrifter. Han ønsker å avvikle Obamas helselov (Affordable Care Act). Han vil innføre omfattende toll på varer fra utlandet, som i praksis er en skatt som amerikanske forbrukere og bedrifter må betale. Mest sannsynlig vil innføringen av slik toll føre til korrupsjon ettersom det vil bli gitt en rekke unntak som bedrifter (og andre aktører) «kjøper» seg gjennom valgkampbidrag. Uansett vil en slik handelspolitikk føre til mottiltak (gjengjeldelse fra andre land) og tap av amerikanske arbeidsplasser.
Introductory Offer: Save 30% on PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Trumps politikk vil også føre til enorme budsjettunderskudd, noe som i sin tur vil føre til høye renter og mindre investeringer i landets fremtid. Hvis den påtroppende presidenten og republikanerne i Kongressen gjør det de har sagt de vil gjøre og opphever Inflation Reduction Act (som inneholder bestemmelser som bidrar til å redusere prisene på reseptbelagte legemidler) og Affordable Care Act (Obamacare), vil amerikanere få mindre tilgang til helsetjenester og høyere helsekostnader.
Dette er verre enn den nyliberale politikken, der det ble hevdet at målet i det minste var å fremme frie markeder med like konkurransevilkår. «Trumponomics» er en forvridd form for kapitalisme, drevet av og for de mektige, basert på prinsippet om at penger er det som virkelig betyr noe – mer enn alt annet. Amerikanere ser ut til å ha mistet tilliten til sine institusjoner og troen på at myndighetene kan stille opp for dem. Dette er en forutsigbar konsekvens av 45 år med republikanske kampanjer (og demokratiske kampanjer basert på nyliberale prinsipper), som startet med Ronald Reagans berømte utsagn: «De ni mest skremmende ordene i det engelske språket er: Jeg er fra det offentlige, og jeg er her for å hjelpe deg.»
Kulturkrigen bidro også i stor grad til at Trump vant valget. Gjennom valgkampen lyktes han (og folkene rundt ham) med å fremme budskapet om at demokratene er besatt av kjønn, rase og andre sosiokulturelle saksområder i en tid hvor de fleste amerikanere bare prøver å få endene til å møtes. Mange velgere konkluderte med at Trump ville reversere – eller i det minste – sakke ned tempoet på sosiale endringer som kan virke forvirrende og som har utfordret tradisjonelle hierarkier og sosiale roller.
I likhet med nasjonalister i mange andre land, legger Trump skylden for USAs problemer på ytre krefter, fra innvandring til «urettferdig» handel. Selv om det er sant at utfordringer knyttet til innvandring og handel ikke har blitt håndtert særlig godt, vil løsningene han foreslår være katastrofale for den amerikanske økonomien og for resten av verden. Hvorvidt velgerne hans forstår dette, er uklart. De fleste ser ut til å ha blitt tiltrukket av Trumps utstråling og artisteri. De ønsket å gi uttrykk for sin misnøye, og nå har de gjort det.
For demokratene bør budskapet være klart: Gi avkall på nyliberalismen og vend tilbake til partiets progressive røtter – som kan føres tilbake til de demokratiske presidentene Franklin D. Roosevelt og Lyndon B. Johnson. Partiet må tilby velgerne en ny visjon om et samfunn som gir utdanning og muligheter til alle og en økonomi der bedrifter konkurrerer om å tilby bedre produkter som forbedrer levestandarden til folk, snarere enn at markedsaktørene finner måter å utnytte arbeidere, forbrukere og miljøet på. Visjonen må også basere seg på innsikten om at vi har gått videre fra industrisamfunnet til en økonomi som dreier seg om tjenester, kunnskap, innovasjon og omsorg. En ny økonomi krever nye regler og nye roller for myndighetene.
Det er stor forskjell på en slik visjon og de små justeringene Harris-kampanjen tilbød velgerne (litt mer til utdanning her og noen dollar for å hjelpe førstegangskjøpere av bolig der). Det vil ikke være lett å utforme et nytt og bedre program – tilpasset tiden vi lever i – og det vil være enda vanskeligere å gjennomføre det. Men USAs fremtid avhenger av at det blir gjort.
Oversatt av Marius Gustavson