CAMBRIDGE – Man kan si at et nytt økonomisk paradigme virkelig har slått rot når selv angivelige motstandere begynner å anskue verden på dets premisser. Under sin storhetstid, hadde den keynesianske velferdsstaten like stor støtte blant konservative politikere som politikere på venstresiden.
To republikanske presidenter, Dwight Eisenhower og Richard Nixon, støttet helt og holdent opp om det keynesianske velferdsparadigmets viktigste bestanddeler: regulerte markeder, redistribusjon, sosialforsikring og motsyklisk makroøkonomisk politikk. Og begge bidro til å utvide velferdsstaten, regulere arbeidslivet og sørge for mer miljøvennlige reguleringer.
Vi ser det samme med nyliberalismen. Drivkraften bak dette paradigmet kom fra markedsvennlige økonomer og politikere som Milton Friedman, Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Men paradigmet befestet sin rolle med sentrum-venstre-ledere som Bill Clinton og Tony Blair, som internaliserte mye av paradigmets promarkedsagenda. Disse lederne bidro til ytterligere deregulering, finansialisering og hyper-globalisering. Samtidig snakket de om å gjøre noe med den økte ulikheten og økonomiske usikkerheten som kom i kjølvannet av disse reformene, men uten å gjøre noe nevneverdig med disse problemene.
To continue reading, register now.
Subscribe now for unlimited access to everything PS has to offer.
The sudden collapse of Silicon Valley Bank was met by an equally swift response from US regulators. But the crisis is far from over, and the nature of the authorities’ response introduces problems of its own.
considers the risk that other banks will experience liquidity problems as interest rates continue to rise.
The emerging breed of industrial policies, which emphasize production, fair wages, and localism, could serve as the basis for post-neoliberal economies. But to tackle the challenges of the twenty-first century and ensure a sustainable future, we need a policy framework that recognizes the value of human connection.
make the case for an economic strategy that prioritizes shared prosperity over competition.
CAMBRIDGE – Man kan si at et nytt økonomisk paradigme virkelig har slått rot når selv angivelige motstandere begynner å anskue verden på dets premisser. Under sin storhetstid, hadde den keynesianske velferdsstaten like stor støtte blant konservative politikere som politikere på venstresiden.
To republikanske presidenter, Dwight Eisenhower og Richard Nixon, støttet helt og holdent opp om det keynesianske velferdsparadigmets viktigste bestanddeler: regulerte markeder, redistribusjon, sosialforsikring og motsyklisk makroøkonomisk politikk. Og begge bidro til å utvide velferdsstaten, regulere arbeidslivet og sørge for mer miljøvennlige reguleringer.
Vi ser det samme med nyliberalismen. Drivkraften bak dette paradigmet kom fra markedsvennlige økonomer og politikere som Milton Friedman, Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Men paradigmet befestet sin rolle med sentrum-venstre-ledere som Bill Clinton og Tony Blair, som internaliserte mye av paradigmets promarkedsagenda. Disse lederne bidro til ytterligere deregulering, finansialisering og hyper-globalisering. Samtidig snakket de om å gjøre noe med den økte ulikheten og økonomiske usikkerheten som kom i kjølvannet av disse reformene, men uten å gjøre noe nevneverdig med disse problemene.
To continue reading, register now.
Subscribe now for unlimited access to everything PS has to offer.
Subscribe
As a registered user, you can enjoy more PS content every month – for free.
Register
Already have an account? Log in