NEW YORK – Det koster å gjøre verden til et bedre sted. Det gjelder også reduksjonen av karbonutslipp. Hvis ikke det var tilfelle, ville ikke klimaendringene være et så stort problem — sett ut fra et snevert økonomisk perspektiv. Men klimaendringene, og det de krever av oss, er også et politisk spørsmål. De direkte økonomiske kostnadene knyttet til klimatiltakene har gått ned. Det gjør at debatten nå i større grad dreier seg om de politiske og sosiale problemene som oppstår når vi beveger oss bort fra fossile drivstoff og over til en høyeffektiv lavkarbonverden.
Ser vi på de økonomiske kostnadene, har de fleste klimatiltakene blitt rimeligere. Kostnadene ved solcellepaneler har stupt med mer enn 85 % på mindre enn ti år, og med mer enn 99 % siden de første panelene fant veien til folks tak på starten av 1980-tallet. Som et resultat, har den globale strømproduksjonen fra denne type paneler økt i raskt tempo; ifølge beregninger ligger det an til en firedobling i løpet av dette tiåret. Solkraft er den raskest voksende kilden til ny elektrisitet, og vindkraft følger hakk i hæl.
Men det er fortsatt langt frem mot målet. Kull dominerer fremdeles verdens totale elektrisitetsproduksjon. Og olje dominerer verdens totale energiforbruk (som inkluderer bilkjøring, flytrafikk og skipsfart). Klimautfordringen er kort sagt som følger: Kostnadene ved fornybar energi blir stadig lavere, men eldre og mer forurensende former for energi er fortsatt etterspurt og brukt over alt i verden. Sluttresultatet er åpenbart, og det samme er utviklingstrenden: Det grønne skiftet vil finne sted. Spørsmålet er om det vil skje fort nok.
Vi kan ikke bare se på kostnadene ved å kutte i karbonutslippene. Vi må også se på kostnadene som påløper dersom vi ikke foretar oss noe. Kostnadene vil heller ikke bli fordelt likt dersom vi velger det ene eller det andre. Klimatiltak vil gå hardt utover kullgruvearbeidere og produsenter av forbrenningsmotorer. Og dersom vi ikke foretar oss noe, vil fattige og sårbare lokalsamfunn ta den verste støyten. Men disse kostnadene kan ikke sammenlignes. Kostnadene ved å ikke gjøre noe er langt større en kostnadene ved å kutte i CO2-utslipp.
Det kan hjelpe å ta i bruk begrepet «karbonets sosiale kostnader» for å belyse dette. Begrepet fanger opp de langvarige kostnadene — for økonomien, miljøet og samfunnet — ved hvert tonn CO2 som blir sluppet ut i dag. Det er ikke lett å tallfeste disse kostnadene. Det har blitt beskrevet som klimaøkonomifagets «hellige gral» — å finne det ene tallet som fanger opp det store bildet. De to viktigste faktorene i beregningen av disse kostnadene er først et estimat av skaden hvert tonn C02 påfører klimaet, og deretter en omregning av dette estimatet til dagens dollarverdi (ved å anvende en diskonteringssats).
Et svært konservativt estimat av karbonets sosiale kostnader ligger i dag på rundt 50 dollar per tonn. Jeg sier «svært konservativt» fordi dette tallet kommer fra en amerikansk tverretatlig arbeidsgruppe som anvender metoder som i stor grad ble utviklet for mer enn ti år siden. Klimaøkonomifaget har gjort store fremskritt siden den gang. Hadde vi beregnet dette tallet på nytt, vil vi sannsynligvis ha endt opp med mer enn 100 dollar per tonn. Det vil si at for et land som Ungarn — som slipper ut ca. 50 millioner tonn CO2 i året — vil skaden ved å opprettholde dagens utslippsnivå beløpe seg til mer enn fem milliarder dollar i året. Det tilsvarer rundt en sjettedel av det ungarske statsbudsjettet i 2019.
Selv om det er stor usikkerhet knyttet til beregningen av karbonets sosiale kostnader, er de virkelige kostnadene, med stor sannsynlighet, høyere enn dagens estimater. Det betyr at vi trenger enda mer ambisiøse klimatiltak. Kostnadene knyttet til karbonutslippskutt trekker i motsatt retning og er også svært usikre. De som lager energimodeller har en tendens til å overestimere kostnadene ved fornybar energi, som solcellepaneler. Dermed underestimerer de hvor raskt og i hvilket omfang teknologien vil bli tatt i bruk.
Det er nemlig en viktig forskjell mellom fossile drivstoff og fornybar energi. Mens olje, kull og gass er råvarer med varierende markedspriser, er solkraft, vindkraft og batterier teknologi som bare kan falle i pris over tid. Man anvender riktignok visse knappe ressurser — sjeldne metaller — i produksjonen av solcellepaneler og batterier. Det er knyttet egne politiske farer til bruken av disse metallene, men knappheten vil bli mer håndterbar som følge av teknologiske forbedringer.
Politiske tiltak spiller en viktig rolle i denne dynamikken. Politikken påvirker både etterspørsels- og tilbudssiden til lav- og nullutslippsteknologi. Dette fungerer både som gulrot og pisk, nasjonalt og internasjonalt. De som handler på et tidlig tidspunkt har mye å tjene på det. Dermed er det grønne skiftet av stor betydning både energipolitisk og geopolitisk. Vi er nå vitne til et historisk skifte — fra petrostater til «elektrostater».
Kinesiske myndigheter støtter derfor ivrig opp om rask ekspansjon av landets fornybarnæringer, spesielt produksjonen av solcellepaneler, batterier og vindturbiner. Det er selvsagt kostnader knyttet til denne formen for statlig sponsing. Men den kinesiske næringspolitikken har unektelig gjort det mulig for landet å bli verdensledende i noen av fremtidens nøkkelteknologier. Landet produserer nå mer enn 70 % av alle solcellepaneler, rundt 70 % av litium-ionbatterier og rundt halvparten av verdens vindturbiner.
Samtidig legger EU større vekt på etterspørselstiltak, både ved å prissette og regulere CO2 og andre drivhusgasser — og ved å subsidiere utnyttelsen av lavkarbonalternativer. Disse to tilnærmingene henger tett sammen; subsidier leder gjerne til mer ambisiøse prissettingstiltak på et senere tidspunkt.
Det er kostnader knyttet til det grønne skiftet, men de er vel verdt det, og de blekner i forhold til kostnadene som vil komme dersom vi ikke foretar oss noe. De jevnt fallende kostnadene knyttet til fornybar energi har ikke fjernet behovet for klimapolitikk. Men de gjør valgene våre langt lettere.
Oversatt av Marius Gustavson
NEW YORK – Det koster å gjøre verden til et bedre sted. Det gjelder også reduksjonen av karbonutslipp. Hvis ikke det var tilfelle, ville ikke klimaendringene være et så stort problem — sett ut fra et snevert økonomisk perspektiv. Men klimaendringene, og det de krever av oss, er også et politisk spørsmål. De direkte økonomiske kostnadene knyttet til klimatiltakene har gått ned. Det gjør at debatten nå i større grad dreier seg om de politiske og sosiale problemene som oppstår når vi beveger oss bort fra fossile drivstoff og over til en høyeffektiv lavkarbonverden.
Ser vi på de økonomiske kostnadene, har de fleste klimatiltakene blitt rimeligere. Kostnadene ved solcellepaneler har stupt med mer enn 85 % på mindre enn ti år, og med mer enn 99 % siden de første panelene fant veien til folks tak på starten av 1980-tallet. Som et resultat, har den globale strømproduksjonen fra denne type paneler økt i raskt tempo; ifølge beregninger ligger det an til en firedobling i løpet av dette tiåret. Solkraft er den raskest voksende kilden til ny elektrisitet, og vindkraft følger hakk i hæl.
Men det er fortsatt langt frem mot målet. Kull dominerer fremdeles verdens totale elektrisitetsproduksjon. Og olje dominerer verdens totale energiforbruk (som inkluderer bilkjøring, flytrafikk og skipsfart). Klimautfordringen er kort sagt som følger: Kostnadene ved fornybar energi blir stadig lavere, men eldre og mer forurensende former for energi er fortsatt etterspurt og brukt over alt i verden. Sluttresultatet er åpenbart, og det samme er utviklingstrenden: Det grønne skiftet vil finne sted. Spørsmålet er om det vil skje fort nok.
Vi kan ikke bare se på kostnadene ved å kutte i karbonutslippene. Vi må også se på kostnadene som påløper dersom vi ikke foretar oss noe. Kostnadene vil heller ikke bli fordelt likt dersom vi velger det ene eller det andre. Klimatiltak vil gå hardt utover kullgruvearbeidere og produsenter av forbrenningsmotorer. Og dersom vi ikke foretar oss noe, vil fattige og sårbare lokalsamfunn ta den verste støyten. Men disse kostnadene kan ikke sammenlignes. Kostnadene ved å ikke gjøre noe er langt større en kostnadene ved å kutte i CO2-utslipp.
Det kan hjelpe å ta i bruk begrepet «karbonets sosiale kostnader» for å belyse dette. Begrepet fanger opp de langvarige kostnadene — for økonomien, miljøet og samfunnet — ved hvert tonn CO2 som blir sluppet ut i dag. Det er ikke lett å tallfeste disse kostnadene. Det har blitt beskrevet som klimaøkonomifagets «hellige gral» — å finne det ene tallet som fanger opp det store bildet. De to viktigste faktorene i beregningen av disse kostnadene er først et estimat av skaden hvert tonn C02 påfører klimaet, og deretter en omregning av dette estimatet til dagens dollarverdi (ved å anvende en diskonteringssats).
Et svært konservativt estimat av karbonets sosiale kostnader ligger i dag på rundt 50 dollar per tonn. Jeg sier «svært konservativt» fordi dette tallet kommer fra en amerikansk tverretatlig arbeidsgruppe som anvender metoder som i stor grad ble utviklet for mer enn ti år siden. Klimaøkonomifaget har gjort store fremskritt siden den gang. Hadde vi beregnet dette tallet på nytt, vil vi sannsynligvis ha endt opp med mer enn 100 dollar per tonn. Det vil si at for et land som Ungarn — som slipper ut ca. 50 millioner tonn CO2 i året — vil skaden ved å opprettholde dagens utslippsnivå beløpe seg til mer enn fem milliarder dollar i året. Det tilsvarer rundt en sjettedel av det ungarske statsbudsjettet i 2019.
BLACK FRIDAY SALE: Subscribe for as little as $34.99
Subscribe now to gain access to insights and analyses from the world’s leading thinkers – starting at just $34.99 for your first year.
Subscribe Now
Selv om det er stor usikkerhet knyttet til beregningen av karbonets sosiale kostnader, er de virkelige kostnadene, med stor sannsynlighet, høyere enn dagens estimater. Det betyr at vi trenger enda mer ambisiøse klimatiltak. Kostnadene knyttet til karbonutslippskutt trekker i motsatt retning og er også svært usikre. De som lager energimodeller har en tendens til å overestimere kostnadene ved fornybar energi, som solcellepaneler. Dermed underestimerer de hvor raskt og i hvilket omfang teknologien vil bli tatt i bruk.
Det er nemlig en viktig forskjell mellom fossile drivstoff og fornybar energi. Mens olje, kull og gass er råvarer med varierende markedspriser, er solkraft, vindkraft og batterier teknologi som bare kan falle i pris over tid. Man anvender riktignok visse knappe ressurser — sjeldne metaller — i produksjonen av solcellepaneler og batterier. Det er knyttet egne politiske farer til bruken av disse metallene, men knappheten vil bli mer håndterbar som følge av teknologiske forbedringer.
Politiske tiltak spiller en viktig rolle i denne dynamikken. Politikken påvirker både etterspørsels- og tilbudssiden til lav- og nullutslippsteknologi. Dette fungerer både som gulrot og pisk, nasjonalt og internasjonalt. De som handler på et tidlig tidspunkt har mye å tjene på det. Dermed er det grønne skiftet av stor betydning både energipolitisk og geopolitisk. Vi er nå vitne til et historisk skifte — fra petrostater til «elektrostater».
Kinesiske myndigheter støtter derfor ivrig opp om rask ekspansjon av landets fornybarnæringer, spesielt produksjonen av solcellepaneler, batterier og vindturbiner. Det er selvsagt kostnader knyttet til denne formen for statlig sponsing. Men den kinesiske næringspolitikken har unektelig gjort det mulig for landet å bli verdensledende i noen av fremtidens nøkkelteknologier. Landet produserer nå mer enn 70 % av alle solcellepaneler, rundt 70 % av litium-ionbatterier og rundt halvparten av verdens vindturbiner.
Samtidig legger EU større vekt på etterspørselstiltak, både ved å prissette og regulere CO2 og andre drivhusgasser — og ved å subsidiere utnyttelsen av lavkarbonalternativer. Disse to tilnærmingene henger tett sammen; subsidier leder gjerne til mer ambisiøse prissettingstiltak på et senere tidspunkt.
Det er kostnader knyttet til det grønne skiftet, men de er vel verdt det, og de blekner i forhold til kostnadene som vil komme dersom vi ikke foretar oss noe. De jevnt fallende kostnadene knyttet til fornybar energi har ikke fjernet behovet for klimapolitikk. Men de gjør valgene våre langt lettere.
Oversatt av Marius Gustavson