CAMBRIDGE – Dersom man lytter til sentralbankrepresentanter, kan man tro at den høye inflasjonen de siste årene bare var en tilgivelig post-pandemisk prognosefeil, foretatt under ekstrem usikkerhet. Men selv om dette narrativet nå er rådende blant markedsaktører og i finanspressen, forutsetter det en grad av sentralbankuavhengighet som rett og slett er urealistisk under dagens ustabile økonomiske og politiske omstendigheter. Og selv om sentralbankene klarer å få inflasjonen ned til 2 % i overskuelig fremtid, har sannsynligheten for en ny inflasjonsbølge i løpet av de neste 5-7 årene økt betydelig.
Det er ikke dermed sagtat individuelle pengepolitiske beslutningstakere er upålitelige. Problemet er at de fleste sentralbanker ikke er så uavhengige som mange tror. I en verden preget av politisk polarisering, tyngende statsgjeld, geopolitiske gnisninger og avglobalisering, kan ikke sentralbankautonomi være absolutt. Som ikke-valgte teknokrater, kan sentralbankens beslutningstakere ha kortsiktig operasjonell uavhengighet, men myndighetene kontrollerer til syvende og sist utnevnelser og fører tilsyn med budsjetter. I mange land har myndighetene også makt til å endre pengepolitiske mandater.
Økonomer som tror helt og holdent på sentralbankenes inflasjonsmål og som anser dagens ordninger som ukrenkelige, innser ikke følgende: Troen på at sentralbankuavhengighet kan bidra til å kontrollere inflasjonen er knapt førti år gammel. Selv om Finn Kydland og Edward Prescott med rette mottok Nobels minnepris i økonomi i 2004 for å ha utviklet en teori om inflasjonstilbøyelighet i pengepolitikken, var deres foreslåtte løsning ganske naiv: å simpelthen instruere sentralbanker til å følge spesifikke retningslinjer. Det samme kan sies om moderne inflasjonsmålregimer og den såkalte Taylor-regelen.
Problemet er at enkle regler vil fungere dårlig under visse omstendigheter og i enkelte perioder vil de måtte revideres grundig. Dette skjedde for eksempel etter den globale finanskrisen, da sentralbankenes oppfatning av hva som utgjorde en restriktiv styringsrente endret seg dramatisk. Det ser ut til å skje igjen nå. I disse avgjørende periodene, er sentralbanker ekstremt sårbare og svært utsatt for politisk press.
Koronapandemien vekket til live politiske og økonomiske krefter, som lenge hadde ligget i dvale. Som jeg tar til orde for i en nylig publisert artikkel, skrevet sammen med Hassan Afrouzi, Marina Halac og Pierre Yared, er det lite sannsynlig at disse kreftene vil forsvinne med det første. Selv om tiden etter pandemien har vært preget av økt usikkerhet, noe som gjør det vanskelig å forutsi makroøkonomiske trender, er det nettopp under slike omstendigheter at sentralbanker er mer tilbøyelige til å risikere høy inflasjon i stedet for en massiv resesjon. Tross alt: Folk liker kanskje ikke inflasjon, men de misliker dype resesjoner og finanskriser enda mer.
Etter hvert som de geopolitiske spenningene tiltar og den globale veksten avtar, er det sannsynlig at den økonomiske usikkerheten vil forbli høy. Dette er delvis fordi sentralbankene – til tross for sine finesser – tar i bruk «nykeynesianske» prognosemodeller som helt grunnleggende er basert på ekstrapolering. Med andre ord: De fungerer godt under stabile forhold, men er ofte ikke egnede til å forutsi store vendepunkter. I slike avgjørende øyeblikk, når sentralbanker er spesielt sårbare for politisk press, er det som regel langt mer konstruktivt å se etter historiske paralleller eller vurdere erfaringene fra andre land.
Don’t go back to school without Project Syndicate! For a limited time, we’re offering PS Digital subscriptions for just $50.
Access every new PS commentary, our suite of subscriber-exclusive content, and the full PS archive.
Subscribe Now
Selvfølgelig er ikke inflasjonsbølger noe som inntreffer hvert år. Men en ny periode med inflasjon kan oppstå raskere enn markedene forventer. Sentralbanker vil ikke nødvendigvis sikte mot høy inflasjon i møte med økonomisk usikkerhet. Men de vil sannsynligvis justere sin rentepolitikk på en måte som gjør et slikt utfall mer sannsynlig enn en dyp resesjon eller en finanskrise.
Selv om denne inflasjonstilbøyeligheten er velkjent blant økonomer, har aktører i finansmarkedene i liten grad erkjent dette – kanskje fordi sentralbanker har blitt eksepsjonelt effektive i sin kommunikasjon de siste tiårene. Pengepolitiske beslutningstakere forstår at så snart markedene tviler på deres intensjoner, vil rentene raskt reflektere økte inflasjonsforventninger. Likevel er det usannsynlig at denne erkjennelsen vil hjelpe dem med å motstå press fra politikere, som ofte bare fokuserer på neste valg og som gjerne kan prioritere andre politiske saker fremfor å stabilisere den kortsiktige inflasjonen.
Selv om myndigheter kan ta ulike grep for å styrke sentralbankens uavhengighet, er slike tiltak lite sannsynlige under dagens politiske omstendigheter preget av populisme. Fremfor å sørge for at inflasjonen holder seg nært opp til inflasjonsmålet, blir sentralbanker i stadig større grad presset til å fokusere på problemer som de verken har de rette verktøyene, den nødvendige ekspertisen eller den politiske legitimiteten til å håndtere – slik som ulikhet, klimaendringer og sosial rettferdighet.
Pengepolitiske beslutningstakere forsøker utvilsomt å oppnå sine inflasjonsmål, men de må alltid være på vakt mot hva deres politiske overordnede måtte mene. For å bevare sin uavhengighet under økt press, vil sentralbanker måtte være fleksible og innimellom komme dem i møte. Dette kan føre til en gjentagelse av den post-pandemiske inflasjonsbølgen i løpet av de neste ti årene. Realistiske investorer bør derfor innse at selv om sentralbanker skulle klare å få kontroll over dagens inflasjon, vil inflasjonen komme tilbake på et tidligere tidspunkt enn de fleste av dagens prognoser skulle tilsi.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Increasingly severe water shortages represent a human-made crisis that can be resolved through human interventions. The situation demands new thinking about the economics of this critical resource and how to manage it through mission-oriented strategies that span all levels of governance.
call attention to a global problem that demands far more attention from policymakers at all levels.
Although Kamala Harris is largely aligned with Joe Biden on many global and strategic issues, her unique worldview promises a distinct form of leadership on the international stage. Not only would US foreign policy shift under a Harris administration; it could change in highly consequential ways.
considers how the Democratic presidential nominees' views compare to Joe Biden's.
CAMBRIDGE – Dersom man lytter til sentralbankrepresentanter, kan man tro at den høye inflasjonen de siste årene bare var en tilgivelig post-pandemisk prognosefeil, foretatt under ekstrem usikkerhet. Men selv om dette narrativet nå er rådende blant markedsaktører og i finanspressen, forutsetter det en grad av sentralbankuavhengighet som rett og slett er urealistisk under dagens ustabile økonomiske og politiske omstendigheter. Og selv om sentralbankene klarer å få inflasjonen ned til 2 % i overskuelig fremtid, har sannsynligheten for en ny inflasjonsbølge i løpet av de neste 5-7 årene økt betydelig.
Det er ikke dermed sagtat individuelle pengepolitiske beslutningstakere er upålitelige. Problemet er at de fleste sentralbanker ikke er så uavhengige som mange tror. I en verden preget av politisk polarisering, tyngende statsgjeld, geopolitiske gnisninger og avglobalisering, kan ikke sentralbankautonomi være absolutt. Som ikke-valgte teknokrater, kan sentralbankens beslutningstakere ha kortsiktig operasjonell uavhengighet, men myndighetene kontrollerer til syvende og sist utnevnelser og fører tilsyn med budsjetter. I mange land har myndighetene også makt til å endre pengepolitiske mandater.
Økonomer som tror helt og holdent på sentralbankenes inflasjonsmål og som anser dagens ordninger som ukrenkelige, innser ikke følgende: Troen på at sentralbankuavhengighet kan bidra til å kontrollere inflasjonen er knapt førti år gammel. Selv om Finn Kydland og Edward Prescott med rette mottok Nobels minnepris i økonomi i 2004 for å ha utviklet en teori om inflasjonstilbøyelighet i pengepolitikken, var deres foreslåtte løsning ganske naiv: å simpelthen instruere sentralbanker til å følge spesifikke retningslinjer. Det samme kan sies om moderne inflasjonsmålregimer og den såkalte Taylor-regelen.
Problemet er at enkle regler vil fungere dårlig under visse omstendigheter og i enkelte perioder vil de måtte revideres grundig. Dette skjedde for eksempel etter den globale finanskrisen, da sentralbankenes oppfatning av hva som utgjorde en restriktiv styringsrente endret seg dramatisk. Det ser ut til å skje igjen nå. I disse avgjørende periodene, er sentralbanker ekstremt sårbare og svært utsatt for politisk press.
Koronapandemien vekket til live politiske og økonomiske krefter, som lenge hadde ligget i dvale. Som jeg tar til orde for i en nylig publisert artikkel, skrevet sammen med Hassan Afrouzi, Marina Halac og Pierre Yared, er det lite sannsynlig at disse kreftene vil forsvinne med det første. Selv om tiden etter pandemien har vært preget av økt usikkerhet, noe som gjør det vanskelig å forutsi makroøkonomiske trender, er det nettopp under slike omstendigheter at sentralbanker er mer tilbøyelige til å risikere høy inflasjon i stedet for en massiv resesjon. Tross alt: Folk liker kanskje ikke inflasjon, men de misliker dype resesjoner og finanskriser enda mer.
Etter hvert som de geopolitiske spenningene tiltar og den globale veksten avtar, er det sannsynlig at den økonomiske usikkerheten vil forbli høy. Dette er delvis fordi sentralbankene – til tross for sine finesser – tar i bruk «nykeynesianske» prognosemodeller som helt grunnleggende er basert på ekstrapolering. Med andre ord: De fungerer godt under stabile forhold, men er ofte ikke egnede til å forutsi store vendepunkter. I slike avgjørende øyeblikk, når sentralbanker er spesielt sårbare for politisk press, er det som regel langt mer konstruktivt å se etter historiske paralleller eller vurdere erfaringene fra andre land.
Don’t go back to school without Project Syndicate! For a limited time, we’re offering PS Digital subscriptions for just $50.
Access every new PS commentary, our suite of subscriber-exclusive content, and the full PS archive.
Subscribe Now
Selvfølgelig er ikke inflasjonsbølger noe som inntreffer hvert år. Men en ny periode med inflasjon kan oppstå raskere enn markedene forventer. Sentralbanker vil ikke nødvendigvis sikte mot høy inflasjon i møte med økonomisk usikkerhet. Men de vil sannsynligvis justere sin rentepolitikk på en måte som gjør et slikt utfall mer sannsynlig enn en dyp resesjon eller en finanskrise.
Selv om denne inflasjonstilbøyeligheten er velkjent blant økonomer, har aktører i finansmarkedene i liten grad erkjent dette – kanskje fordi sentralbanker har blitt eksepsjonelt effektive i sin kommunikasjon de siste tiårene. Pengepolitiske beslutningstakere forstår at så snart markedene tviler på deres intensjoner, vil rentene raskt reflektere økte inflasjonsforventninger. Likevel er det usannsynlig at denne erkjennelsen vil hjelpe dem med å motstå press fra politikere, som ofte bare fokuserer på neste valg og som gjerne kan prioritere andre politiske saker fremfor å stabilisere den kortsiktige inflasjonen.
Selv om myndigheter kan ta ulike grep for å styrke sentralbankens uavhengighet, er slike tiltak lite sannsynlige under dagens politiske omstendigheter preget av populisme. Fremfor å sørge for at inflasjonen holder seg nært opp til inflasjonsmålet, blir sentralbanker i stadig større grad presset til å fokusere på problemer som de verken har de rette verktøyene, den nødvendige ekspertisen eller den politiske legitimiteten til å håndtere – slik som ulikhet, klimaendringer og sosial rettferdighet.
Pengepolitiske beslutningstakere forsøker utvilsomt å oppnå sine inflasjonsmål, men de må alltid være på vakt mot hva deres politiske overordnede måtte mene. For å bevare sin uavhengighet under økt press, vil sentralbanker måtte være fleksible og innimellom komme dem i møte. Dette kan føre til en gjentagelse av den post-pandemiske inflasjonsbølgen i løpet av de neste ti årene. Realistiske investorer bør derfor innse at selv om sentralbanker skulle klare å få kontroll over dagens inflasjon, vil inflasjonen komme tilbake på et tidligere tidspunkt enn de fleste av dagens prognoser skulle tilsi.
Oversatt av Marius Gustavson