CAMBRIDGE – Det er en utbredt oppfatning at hyperglobaliseringen som har funnet sted de siste tiårene, har tatt slutt. Med koronapandemien og Russlands krig mot Ukraina har globale markeder blitt nedprioritert og spiller nå en sekundær og i beste fall støttende rolle. Det som kommer foran er nasjonale mål, spesielt knyttet til folkehelse og nasjonal sikkerhet. Men alt snakket om avglobalisering bør ikke gjøre oss blinde for at den pågående krisen muligens kan føre til en bedre form for globalisering.
Hyperglobaliseringen har i realiteten vært på retrett siden den globale finanskrisen; den internasjonale handelen som andel av globalt BNP begynte å falle etter 2007. En viktig årsak er det kraftige fallet i Kinas eksportrate (målt som andel av BNP) som stupte med hele 16 prosentpoeng i årene som fulgte. Globale verdikjeder sluttet å vokse. Den internasjonale kapitalflyten hentet seg aldri inn igjen fra toppen i forkant av finanskrisen. Og populistiske politikere som åpenlyst er negative til globalisering har fått langt større innflytelse i de avanserte økonomiene.
Hyperglobaliseringen forvitret i møte med sine mange selvmotsigelser. For det første, var det en motsetning mellom gevinsten ved spesialisering og gevinsten ved produktiv diversifisering. Ifølge prinsippet om komparativt fortrinn, bør land spesialisere seg innen det de er gode til å produsere (for øyeblikket). Men omfattende utviklingsøkonomisk forskning peker i retning av at lands myndigheter i stedet bør presse nasjonale økonomier til å produsere det rikere land produserer. Resultatet blir en konflikt mellom statsaktivismen til de mest vellykkede økonomiene, spesielt Kina, og de «liberale» prinsippene nedfelt i det globale handelssystemet.
CAMBRIDGE – Det er en utbredt oppfatning at hyperglobaliseringen som har funnet sted de siste tiårene, har tatt slutt. Med koronapandemien og Russlands krig mot Ukraina har globale markeder blitt nedprioritert og spiller nå en sekundær og i beste fall støttende rolle. Det som kommer foran er nasjonale mål, spesielt knyttet til folkehelse og nasjonal sikkerhet. Men alt snakket om avglobalisering bør ikke gjøre oss blinde for at den pågående krisen muligens kan føre til en bedre form for globalisering.
Hyperglobaliseringen har i realiteten vært på retrett siden den globale finanskrisen; den internasjonale handelen som andel av globalt BNP begynte å falle etter 2007. En viktig årsak er det kraftige fallet i Kinas eksportrate (målt som andel av BNP) som stupte med hele 16 prosentpoeng i årene som fulgte. Globale verdikjeder sluttet å vokse. Den internasjonale kapitalflyten hentet seg aldri inn igjen fra toppen i forkant av finanskrisen. Og populistiske politikere som åpenlyst er negative til globalisering har fått langt større innflytelse i de avanserte økonomiene.
Hyperglobaliseringen forvitret i møte med sine mange selvmotsigelser. For det første, var det en motsetning mellom gevinsten ved spesialisering og gevinsten ved produktiv diversifisering. Ifølge prinsippet om komparativt fortrinn, bør land spesialisere seg innen det de er gode til å produsere (for øyeblikket). Men omfattende utviklingsøkonomisk forskning peker i retning av at lands myndigheter i stedet bør presse nasjonale økonomier til å produsere det rikere land produserer. Resultatet blir en konflikt mellom statsaktivismen til de mest vellykkede økonomiene, spesielt Kina, og de «liberale» prinsippene nedfelt i det globale handelssystemet.