MEXICO CITY – En av Spinozas store styrker er at han har skapt begeistring og inspirert hengivne tilhengere. Dette påpekte Jorge Luis Borges da vi møttes en morgen i 1978.Den store argentinske forfatteren hadde gått med på et intervju med en viss motvilje, men da jeg uttrykte at jeg kun ønsket å snakke om Spinoza, kviknet han til: «Vi skal ha en geometrisk frokost!»
Jeg spurte Borges om Spinoza-boken han hadde lovet å skrive. Han innrømmet at han hadde gitt opp ideen og begynte straks å tenke på sin begeistring for Spinoza – en begeistring som «går uendelig langt tilbake i tid». Frokosten vår ble en slags levendegjøring av den tenkte boken.
Vi tenkte tilbake på Spinozas bannlysing fra det jødiske samfunnet i Amsterdam og hans arbeid som linsesliper. (Han livnærte seg ved å slipe optiske glass.) Vi tenkte på hans filosofiske uavhengighet fra samtidens teologer og hans forsvar av den nederlandske republikken (De forente Nederlandene). For å dokumentere begeistringen Spinoza hadde vakt gjennom tidene, siterte Borges verkene til Ernest Renan og Matthew Arnold, leste sitater fra Heinrich Heine og Novalis og fortalte anekdoter om Samuel Taylor Coleridge og William Wordsworth:
« ... de ble mistenkt for å støtte den franske revolusjonen, og ble sett på som mulige forrædere. Så fulgte noen etter dem og rapporterte at de hele tiden snakket om en spion, og den spionen var ... Spion-Nosa. De satte i gang med å lete etter Spion-Nosa. (Dessuten er Nosa en person som blander seg i ting, som snuser rundt ... hvem kan Spion-Nosa være?) Så de sluttet å plage Wordsworth og Coleridge og gikk for å lete etter den som åpenbart var lederen.»
Enhver Spinoza-tilhenger har sin egen form for hengivenhet. For Borges, som definerte seg selv som «en argentiner fortapt i metafysikken», handlet det om Spinozas oppfatning av Gud som ensbetydende med naturen. Den eneste protagonisten i Spinozas største verk, Etikken, er faktisk en grenseløs gud, blottet for menneskelige egenskaper – en som Borges, i et dikt om Spinoza, omtaler som «nøytral» og «uuttømmelig». Med sine «gjennomskinnelige hender», skaper linsesliperen
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
kartet over Den Ene som er alle Hans stjerner.
Den nederlandske forbindelsen
Blant moderne Spinoza-tilhengere er det få som er like begeistretsom den engelske historikeren Jonathan I. Israel. På begynnelsen av 1970-tallet skrev Israel Race, Class, and Politics in Colonial Mexico, 1610-1670, som er starten på det som til slutt skulle lede ham til å gjenskape Spinozas intellektuelle univers over tre århundrer. Boken inkluderte et kapittel om det pulserende portugisiske kryptojøde-samfunnet (hemmelige utøvere av sin religion) i Ny-Spania i første halvdel av 1600-tallet, på samme tid som deres trosfeller slo seg ned i Nederlandene.
Skjebnen til disse to gruppene av jøder kunne ikke ha vært mer forskjellig. De som befant seg i Mexico ble til slutt disiplinert av inkvisisjonen, brent i autos de fe og spredt over hele riket. De ble utslettet som samfunn. De som slo seg ned i Nederlandene, kunne leve fri fra forfølgelse og fysisk segregering. Israels reise gjennom kryptojødedommen på 1500- og 1600-tallet var en reise fra de fordømte til de frelste, og slik kom han til nederlandsk historie, som han skulle bli en autoritet på.
Israel har viet flere bøker til den bemerkelsesverdige handelsglobaliseringensom utfoldet seg i Nederlandene i denne perioden, delvis drevet frem av det aktive jødiske samfunnet. Men de siste tiårene har han først og fremst brukt tiden sin på idéhistorie og publisert tykke, polemiske bøker preget av historisk revisjonisme. Israel ønsker å vise hvilken sentral rolle nederlandsk kritisk tenkning har spilt – spesielt tenkningen til Spinoza – i det han kaller den «radikale opplysningen» (som skiller seg fra den moderate, engelske, skotske, franske og tyske opplysningen). Det er her han mener vi vil finne de første og reneste røttene til den demokratiske, republikanske, tolerante, egalitære, liberale tradisjonen i Vesten.
Israel mener at denne tradisjonen delvis ble realisert under den amerikanske revolusjonen, men deretter forrådt av den Rousseau-inspirerte anti-opplysningspopulismen til Robespierre og jakobinerne. Etter at Israel hadde utviklet disse ideene og publisert andre bøker i Spinozas ånd, som Revolutionary Jews from Spinoza to Marx, kunne man kanskje tro at han hadde fullført arbeidet sitt. Men hans magnum opusmanglet. Med utgivelsen av Spinoza, Life and Legacy, har Israel gitt oss en bok like vidstraktsom Spinozas gud.
Et moderne blikk
I minst to århundrer har begeistringen for Spinozastanker gitt opphav til biblioteker, symposier, foreninger, sekter, romaner og seriøs forskning. Man kan derfor undre seg over om det fortsatt finnes nye måter å tilnærme seg emnet på. Ett alternativ er å skrive et biografisk essay med utgangspunkt i dagens virkelighet – i det tjueførste århundre.
Vi lever i en dømmesyk tid, der mange er kritiske til hva andre sier og gjør, der autoritære politiske bevegelser og intellektuell intoleranse til dels smelter sammen – som på Spinozas tid. Situasjonen krever en kort, smidig og reflekterende bok som gjenskaper Spinozas liv og virke –og som bygger bro til nåtiden. Vi har nå et slikt verk i Ian Burumas Spinoza: Freedom’s Messiah.
Buruma ble født i Haag i 1951 og synes å ha utviklet en interesse (jeg vil ikke kalle det hengivenhet) for Spinoza helt naturlig. Hans farfar var en tolerant mennonittisk prest, hans far var en selv-erklært ateist, og hans besteforeldre på morssiden var sekulære jøder. Ingen av dem ville ha «kalt seg en spinozist», skriver Buruma, «men på mange måter var de ikke langt fra ham».
Med tanke på bokens universelle preg, befinner ikke Buruma seg heller så langt fra Spinoza. Man føler at Spinoza spøker i bakgrunnen når Buruma skriver om multikulturalisme (og de som er misfornøyd med det flerkulturelle samfunnet), arven etter opplysningstiden, hvordan religion og demokrati har virket inn på hverandre og intoleransen vi er vitne til i vår egen tid. Buruma vil sannsynligvis benekte at Spinoza var en liberaler i moderne forstand. Men Spinozas tanker påvirket utvilsomt liberalismen som teori og praksis, og Burumas biografi kan leses på denne måten – som beslektet med liberalismen.
Motstrøms
Historien om Spinozas korte liv (1632-77) begynner i et av disse kryptojødiske hjemmene – jøder som opprinnelig kom fra Den iberiske halvøya, landflyktige som verken hadde mistet sin evne til å snakke flytende spansk eller sin nostalgi for landet de ble utvist fra i 1492. Selv om deres tilknytning til den jødiske troen ikke var blitt helt borte, hadde de mistet kjennskapen til kildetekstene og liturgiene; disse måtte skjules, ellers ville de ha blitt stilt for retten og brent på inkvisisjonens bål.
Denne undertrykte troen, over lang tid, forklarer de defensive religiøse holdningene som preget omgivelsene Spinoza vokste opp i – et fellesskap der hans familie spilte en sentral rolle. Som Israel viser i sine beskrivende åpningskapitler, kunne begge grener av familien være stolte av å ha høyt ansette familiemedlemmer. Hans oldefar på morssiden, for eksempel, var Duarte Fernandes, en gåtefull karakter som beveget seg i ulike kretser – innenfor diplomati, politikk, finans, handel (sukker, diamanter) og spionasje – samtidig som han hjalp portugisiske jøder med å emigrere og nå en trygg havn.
Farssiden av familien var ikke mindre bemerkelsesverdig. Den besto blant annet av medlemmer som hadde blitt forfulgt av inkvisisjonen på 1500-tallet og som sluttet seg til den portugisiske konspirasjonen for å oppnå uavhengighet fra Filip 2. av Spania. Spinozas bestefar Abraham hadde deltatt i disse kampene og ble en av patriarkene i det jødiske samfunnet. Ved sin død betrodde han sin fremgangsrike handelsvirksomhet (olivenolje, fiken) – med nettverk i Brasil, Nord-Afrika og Italia – til Miguel, Spinozas far.
Med et slikt opphav var det ikke noe som ga varsel om det senere kjetteriet til det unge vidunderbarnet, som fikk sin tidlige utdannelse ved Talmud-tora-skolen i Amsterdam der han ble undervist av legendariske rabbinere som Saul Levi Morteira og Menasseh ben Israel. Flere generasjoner forskere har vært svært opptatt av å forklare dette kjetteriet.
Buruma levendegjør, på sin side, den historiske og kulturelle konteksten – «Den nederlandske gullalderen» – da skikker som den tradisjonelle nederlandske gedogen (manglende håndheving av visse lover) var spesielt fordelaktig for jødene. Denne toleransen var riktignok mer et resultat av pragmatisme enn empati, på grunn av de kommersielle fordelene den ga. Men den gjorde Amsterdam til et trygt sted (det man på jiddisk kaller et Mokum). Byen var unik blant europeiske hovedsteder på den tiden, og byens jødiske samfunn besto frem til nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig.
Likevel var den nederlandske føderasjonen (De forente Nederlandene), «den sanne frihetens sete», som Spinoza til slutt ville legemliggjøre, preget av alvorlige politiske og religiøse spenninger. I tillegg til den gamle rivaliseringen med Spania kom en ny rivalisering med England (1652-54). De forente Nederlandene var også preget av konflikten mellom to politiske tradisjoner og deres respektive klasser: aristokratiet, ledet av stattholderne fra fyrstehuset Oranien, og handelsborgerskapet, representert av de Witt-brødrene – Cornelius de Witt, som var militæroffiser og borgermester i Dordrecht, og Jan de Witt, som var matematiker og rådspensjonær (førsteminister).
Samtidig med denne kampen foregikk det en teologisk strid mellom den nederlandske reformerte kirke (som besto av strengt praktiserende kalvinister) og ulike protestantiske sekter (mennonitter, socinianere, kollegianere) med medlemmer som gjerne var mer tolerante og som hadde en enklere og mindre dogmatisk tro. Mens de alle tok avstand fra fritenkere og forkastet katolisismen, tolererte de i stor grad jødene.
Men det fantes også uoverensstemmelser blant jødene, på grunn av vanskelighetene med å forene jødedommens talmudiske ortodoksi med skikkene fra den nesten glemte sefardiske tradisjonen (som også var påvirket av kabbala og tiltagende messianske forhåpninger). Med tanke på de historiske omstendighetene Spinoza levde under, kan man bedre forstå hvilken situasjon han befant seg i – og hvilke utfordringer han møtte på – da han som ung mann systematisk begynte å tvile på sin tro.
De formative årene
Noen fremtredende forskere, som Harry Wolfson, har fortolket Spinozas kjetteri som resultatet av en intellektuell prosess med røtter tilbake til den middelalderske jødiske tradisjonen selv, spesielt verkene til Maimonides og Hasdai Crescas. Andre, som I.S. Révah, peker på innflytelsen til heterodokse jøder, som Juan de Prado. Historikeren Steven Nadler, en ledende autoritet på Spinoza, understreker innflytelsen fra forskjellige fritenkere, spesielt Spinozas lærer, den eksentriske eks-jesuitten Franciscus Van den Enden.
For Israel lå Spinozas åndelige styrke til syvende og sist i hans eget sinn. Han dokumenterer den lange introspeksjonsprosessen som fikk Spinoza til å benekte de viktigste bærebjelkene i den jødiske og kristne troen – fra synet på en personlig gud og fri vilje til sjelens udødelighet og Bibelens guddommelighet. Men ingen intellektuell prosess finner sted i et vakuum. Med utgangspunkt i sin egen forskning og arbeidet til Spinoza-forskere som Yosef Kaplan, beskriver Israel i detalj hendelsene som ledet opp til Spinozas religiøse og intellektuelle brudd. Det startet med at Spinozas skrøpelige mor, Hannah Deborah, døde i 1638, noe som kastet en skygge over familien. Etter at hans eldre bror, Isaac, døde i 1649, ble Spinoza fullt engasjert i familievirksomheten. Men etter å ha blitt utsatt for plyndring og eiendomskonfiskasjoner flere ganger, som følge av krigen mot England i 1652, gikk firmaet raskt konkurs.
Da Spinozas far døde i 1654, ble den unge tenkeren – knapt 22 år gammel – den motvillige lederen av et selskap som druknet i gjeld (til hans trosfeller). Men han vant frem i forhold til disse kravene ved å vende seg til det nederlandske rettssystemet, framfor lokalsamfunnets domstoler. I Israels gjenfortelling av disse juridiske vanskelighetene, er det ingen mangel på fysisk vold og sosial fordømmelse – noe som står i sterk kontrast til familiens tidligere prestisjefylte stilling i dette samfunnet.
Til slutt klarte Spinoza å frigjøre seg fra alt ansvar. Han avviste resolutt sin mors arv. «Verken profitt, munkeaktig avholdenhet, ære på slagmarken, lojalitet til høye herrer og monarker eller religiøse anliggender er idealer verdt noens tid», skriver Israel om Spinoza. Bare jakten på kunnskap er det.
Alene til slutt
Etter at båndene til samfunnet ble brutt, la Spinoza ut på en usikker ny vei. Han hadde ingen illusjoner om farene ved å gjøre det. Noen år tidligere hadde en fjern onkel, filosofen Uriel da Costa, forsøkt åpent å leve sitt eget tankeliv. Han ble født som kristen i Porto og utdannet i Coimbra og var legemliggjøringen av det Spinoza ville kalle intellektuell «fluktuasjon». Han begynte å tvile på sin tro og omfavnet jødedommen. Deretter tvilte han på jødedommen og vendte tilbake til katolisismen. Så tvilte han på begge og omfavnet epikureismen – og benektet dermed sjelens udødelighet.
Han ble bannlyst to ganger og endte opp med et liv preget av utstøtelse og elendighet. I 1640 begikk han selvmord og etterlot sitt vitnesbyrd i en dramatisk selvbiografi: Exemplar Humanae Vitae.
Hvordan unngikk Spinoza samme skjebne? For det første hadde han fordelen av å være født jøde, noe som på den tiden var en fluktuerende og flytende tilstand i seg selv. Hvem var egentlig en jøde? Kunne noen som var blitt døpt, være en jøde? Hva med noen som regelmessig gjorde forretninger med katolikker, eller som ikke var blitt omskåret? Dette var ikke abstrakte spørsmål for den unge Spinoza: Hans egne forfedre falt inn under nettopp disse kategoriene.
For eksempel var hans morfar kristen av opprinnelse og likegyldig til den jødiske troen. Da han ikke var blitt omskåret, ble han begravet utenfor den jødiske Ouderkerk-kirkegården. (Kirkegårdens spanske og barokke inspirasjon – til dels kjettersk i seg selv – blir på vakkert vis beskrevet av Buruma.) Spinozas mormor, Maria Nunes, var også blitt døpt, før hun konverterte til jødedommen som barn mens hun bodde i Venezia. Hun var den eneste morsfiguren i filosofens liv og ba om å bli begravet ved siden av sin mann, men hennes siste ønske ble ikke oppfylt.
Israel dokumenterer disse og andre beklagelige hendelser og omstendigheter som må ha vakt harme hos den unge filosofen og ført til at han avviste de ytre ritualene i den jødiske religionen og til at han også avviste de forsonende gestene jødiske samfunnsledere brukte for å unngå skandale eller represalier fra den offisielle kalvinistiske kirken.
Sett fra et moderne liberalt perspektiv, virker intoleransen til det portugisiske jødiske samfunnet (i Nederlandene) overfor Spinoza som en inkvisitorisk handling. Det var det ikke. Spinoza var sønn, sønnesønn og oldebarn av marranos (jøder som hadde konvertert til kristendommen) som hadde lidd ubeskrivelig under inkvisisjonens forfølgelse. Med tanke på den lidelsen, er det forståelig atkjetteriet til den fortapte sønnen var uutholdelig for dem. Krangelen mellom Spinoza og det jødiske samfunnetvar et historisk drama.
Viljesterk og utstøtt
Selv om Spinoza offisielt ble utvist fra det jødiske samfunnet, ville han og jødedommen alltid forbli uadskillelige. Langt fra å fornekte Gud, nektet han for at noe eksisterte utenfor Gud. «I stedet for å si at han fornektet Gud», skrev Heine, «kan man si at han fornektet mennesket». Hvis noe krenket Spinoza, var det beskyldningen om ateisme. Ved å se verden som et naturens urverk, viet han sitt liv til å oppdage, i det minste, en del av dets uendelige mekanismer.
Men Spinozas vitenskapelige nysgjerrighet var underordnet noe annet: et ønske om frelse gjennom fornuft. Han mente at ved å forstå naturen, inkludert menneskenaturen (og menneskets lidenskap), kunne mennesket finne frihet. Bare en jøde som befant seg i randsonen av det jødiske samfunnet, kunne tenke slik. Den engelske filosofen Stuart Hampshire, sitert av Buruma, så dette klart:
«Han bar med seg ikke bare tankegods fra teologien og bibelkritikken til Maimonides og fra en rekke fremragende jødiske lærde og teologer, men også den profetiske forestillingen om filosofi som en søken etter frelse. Selv om frelse ved fornuft erstattet frelse ved åpenbaring og lydighet i hans filosofi, er hans moralske alvor, spesielt hvis man sammenligner den med Descartes’ verdslige urbanitet, noe som minner om Det gamle testamente, selv i måten han skriver på.»
Da Costa hadde feilet ved aldri å komme lenger enn til benektelsen – negasjonen – ved å «fluktuere» uten noensinne å ankomme en ny havn. I motsetning til dette nådde Kristus, ifølge Spinoza, det høyeste stadiet av intellektuelt og moralsk fellesskap, en prestasjon han anerkjente og kanskje, i sitt stille sinn, forsøkte å etterligne. (Spinoza kalte ham aldri for «Jesus».) Derfor mente Heine at renheten i Spinozas liv hadde brakt ham nærmere sin «guddommelige frende Jesus». Buruma gir sine lesere en innsiktsfull drøfting av denne parallellen og ser den som årsaken til at Spinoza – i motsetning til Descartes, Leibniz og Kant – ikke bare er respektert, men også elsket.
Spinozas ekskommunikasjon var ikke bare den sentrale hendelsen i hans liv. Med tanke på hans varige innflytelse, var det også en sentral hendelse i Vestens idehistorie. I stedet for å omfavne den kristne troen, som hadde vært vanlig siden middelalderen, søkte han å erobre et nytt intellektuelt rike, gjennomsyret av hans gudsbegrep. Han forsøkte også å overskride de teologiske og politiske krigene i hans tid ved å appellere til fornuft og tankefrihet. Hans personlige filosofiske frigjøring ledet hamtil å formulere en visjon om universell frigjøring, noe som gjorde ham til «frihetens messias» i Burumas tittel.
Gud og linsesliping
Buruma gjenskaper Spinozas liv som et nederlandsk portrett – med et landskap. Fra ulike og utvalgte kilder, men hovedsakelig basert på Nadlers bøker og faglige råd, går han i dialog med Spinozas brev og de biografiske og intellektuelle fortolkningene. Han tviler, modifiserer og forstår. Israel er, på sin side, svært omstendelig, lidenskapelig og uttømmende. (Bibliografien til denne boken består av omtrent 1500 primær- og sekundærkilder.) Han har rammet beretningen om Spinoza inn i et slags enormt freskomaleri – et bilde av en epoke der mange karakterer, slektshistorier, situasjoner, ideer, hendelser og konflikter setter sitt preg på historien.
Begge biografiene fremhever de materielle og sosiale faktorene i Spinozas liv. Langt fra å vandre i ørkenen, søkte Spinoza ly hos sin lærer Van den Enden – en fritenker, forfatter, forlegger, skuespiller og teaterimpresario som ga ham arbeid som skolelærer og introduserte ham for de klassiske forfatterne (Terents, Seneca) som ville dukke opp i hans fremtidige verk.
Israel bruker lang tid på å beskrive Van den Endens rolle i Spinozas liv – hvordan han formet og påvirket ham og hans innflytelse på den radikale liberalismen mer generelt. Van den Enden var en forløper til de franske revolusjonære. Han ble til slutt anklaget for å konspirere mot Ludvig 14. og ble henrettet. Hans disippel, derimot, var radikal bare i sine filosofiske overbevisninger. Spinoza ville forsegle sine brev med et emblem av en rose og ordet Caute (forsiktighet).
Spinoza ble linsesliper for å forsørge seg selv, en utvikling som ikke bare kan sees i sammenheng med hans filosofi. Ethvert håndverk involverer et forhold mellom ånd og materie, mellom kropp og sinn. Det er derfor Borges foreslo en direkte forbindelse mellom linseslipingen og Spinozas gudsbegrep. Dessuten ga en sikker inntekt Spinoza den uavhengigheten hans filosofiske arbeid krevde. Han kunne leve uten bånd til det samfunnet han tidligere var en del av og sto fritt til å kritisere makthaverne, spesielt de religiøse. Selv om verken Buruma eller Israel vektlegger de tekniske ferdighetene knyttet til Spinozas håndverk, bemerker begge at hans langvarige teoretiske og praktiske interesse for optikk gjorde ham i stand til å produsere høyt verdsatte linser for mikroskoper og teleskoper.
Spinozas Descartes' filosofiske prinsipper (1663) – det eneste verket publisert under hans eget navn i hans levetid – ble skrevet på denne tiden. Verket tiltrakk seg oppmerksomheten til store filosofer og vitenskapsmenn som Leibniz, Christiaan Huygens og Henry Oldenburg. Israel bringer disse personene til live og går gjennomSpinozas korrespondanse med dem. Selv om alle var uenige i Spinozas fornektelse av en personlig gud, anerkjente de hans filosofiske autoritet og delte hans interesser innen fysikk, matematikk og optikk.
Lys var en fellesnevner ikke bare i den vitenskapelige forskningen, men også i kunsten på den tiden. Som Buruma forklarer: «i de store maleriene i Den nederlandske gullalderen» var det å kunne se ting mer klart og tydelig helt sentralt. Og som han sier: «Uansett om Vermeer brukte linser og speil for å male skarpere og mer detaljrike bilder, eller ikke, slik noen insisterer på, var han besatt av lys» i alle dets varianter og avskygninger.
En annen bemerkelsesverdig side ved Spinozas søken etter frihet i Amsterdam, var hans deltakelse i en uformell studiekrets (mer sokratisk enn platonisk) som praktiserte «fri kultur»: den horisontale utvekslingen av trykte pamfletter og bøker i jakten på et lesende publikum og den gode samtale. Denne formen for kultur var unik, og skilte seg fra universitetskulturen, med sin vertikale utveksling av informasjon fra lærere til studenter – og dens tilknytning til den rigide skolastikken.
Selv om de alltid var underlagt maktens og religionens sensurerende blikk, inkluderte utøverne av «fri kultur» grupper som det engelske Royal Society, Accademia dei Lincei
(Galileo), Collège de France og litterære salonger (som var så prestisjetunge at de dukker opp i flere komedier av Molière). I Amsterdam var kretsen langt mer beskjeden, men den var ikke avhengig av politisk beskyttelse, og den kunne i større grad fremme idealet om religiøs toleranse.
Kretsens hovedkvarter var Martyrbokens bokhandel, eid av bibliografen og boktrykkeren Jan Rieuwertsz, som var Descartes’ forlegger og Spinozas fremtidige forlegger. Kretsen ble ledet av Spinoza, som med sin religiøse opplæring og marginaliserte jødiske status kom i kontakt med ulike tankestrømninger. Gruppen besto blant annet av Descartes-tilhengere foruten fritenkere, kollegianere og kvekere. Og bokhandelen representerte i seg selv «den sanne frihet» i kulturen.
Men i 1661 forlot Spinoza Amsterdam for å søke tilflukt i et lite hus i landsbyen Rijnsburg. Heldigvis var forholdene der ideelle for et kontemplativt liv, preget av tenkning og brevskriving – og etter hvert også av omgang med disipler (fritenkere og heterodokse kristne) og noen av de viktigste protagonistene i den post-kartesianske filosofiske oppvåkningen. Det var her han fullførte boken om Descartes og etter hvert var godt i gang med sin bok om Etikken. I Rijnsburg håpet Spinoza å «meisle ut» sine tanker om naturens Gud. Men naturen hadde andre planer.
Uro og intoleranse
Etter noen år i fred og ro, ble Spinozas liv, etter 1664, nok en gang preget av uro og vansker. Det var en paradoksal tid for Europa. Mens de nye vitenskapelige horisontene virket uendelige, hadde kontinentet nettopp lidd under en ny bølge av pest, som mange tilskrev Guds vrede. Var kometene som dukket opp på himmelen naturlige fenomener som kunne forstås ved bruk av fornuften, eller var de guddommelige varsler? Var den selverklærte jødiske messias Sabbatai Sevi ekte, eller et symptom på kollektiv sinnsforvirring?
Det var i denne sammenheng at Spinoza søkte tilflukt i Voorburg, et tilfluktssted enda mer avsidesliggende enn Rijnsburg. Og han satte arbeidet med Etikken på pause for å gjenopplive den kamplystne «fri kultur»-ånden gjennom arbeidet med Teologisk-politisk avhandling.
Med tiden avtok pesten, kometene forsvant, og messias konverterte til islam. Men i det nederlandske samfunnet nådde den religiøse intoleransen kokepunktet, noe som gjenspeilet menneskets vedvarende lidenskap, som Spinoza ville analysere i Etikken ved å anvende de samme kriteriene som han brukte i sine studier av naturen.
Her gir Buruma oss tidsriktige innsikter i Spinozas forestilling om conatus, som viser til en tings vitale drivkraft (som ligner Freuds libido) – og hans paradoksale teori som benekter fri vilje, men der frihet forblir oppnåelig gjennom en «klar og tydelig» kunnskap om deterministiske krefter. Buruma, som fremstår som mer kartesiansk enn spinozistisk, skyter ofte inn sine egne sunne uttrykk for tvil. Buruma stiller følgende spørsmål: Hvis Spinoza har rett i at hvert levende vesen søker å «opprettholde sin egen eksistens», hvordan forklarer man da selvmord?
Spinoza tiltrakk seg mange hemmelige lesere og tilhengere. Både i Israels encyklopediske rekonstruksjon av Spinozas liv og tiden han levde i og i Burumas kortfattede fortelling, er det gripende å lese om overivrige tilhengere som brødrene Johannes og Adriaan Koerbagh. De kjempet mot overtro og var langt mindre forsiktige enn sin læremester. Deres teologiske avvisninger av kristne og jødiske doktriner ble tatt til det ekstreme, noe som førte til fengsel, tortur, forvisning, elendighet og død.
Skjebnen til disse Spinoza-tilhengerne, som endte opp som en slags form for martyrer, aktualiserte i høyeste grad de siste kapitlene av Teologisk-politisk avhandling– et banebrytende verk innen bibelkritikk, mer tilgjengelig for leseren enn Etikken. I en kritisk fremstilling av Det gamle testamente illustrerer Spinoza, med eksempler, miraklenes naturlige karakter, profetienes moralske (ikke filosofiske) verdi og hvordan tekstene var skrevet av mennesker.
Men han ønsket aldri å snakke nedsettende om folkelig religiøs hengivenhet, som han anså som noe positivt så lenge den bidro til å gi folk ro og trygghet. I stedet rettet han sin kritikk mot kirkelige autoriteter, overtroens propagandister som ikke hadde noe legitimt krav på makt. Hans hensikt var å forsvare tankefrihet og å avvise anklager om ateisme. På dette punktet er Buruma kategorisk: «Spinoza elsket Gud som en rasjonell tenker. I den forstand var han ikke en ateist. I enhver annen forstand var han det.» De som forsker på Spinoza og jødedommen vil nok være uenige: Hans komplekse spiritualitet gjorde at han skilte lag med sitt folk og dets tradisjoner, men i bunn og grunn var dette en jødisk spiritualitet. Ifølge Wolfson, var hans Gud allerede implisitt til stede i jødisk middelaldersk tenkning. Dette dreide seg mer om en dristig handling enn at han hadde tenkt noe helt nytt.
Med krigen som brøt ut mellom England og Nederlandene i 1664 (og med et stort og truende Frankrike, styrt av Ludvig 14., i sør), begynte den politiske horisonten å lukke seg. I en detaljert gjenfortelling av denne konflikten, fremhever Israel hvordan forholdet mellom vitenskap og makt utviklet seg på begge sider.
Vitenskapsmenn fikk sin frihet begrenset på nye måter. Til tross for at han holdt fast ved sin religiøse ortodoksi, ble Oldenburg fengslet i Tower of London for å ha sagt noe han ikke skulle ha sagt om sin monark. (Henry Oldenburg var den første sekretæren til Royal Society. Han var teolog, filosof og vitenskapsmann og hadde besøkt Spinoza i Rijnsburg.) Da Spinoza ble vitne til disse hendelsene, så han at det ikke bare var kirkelige myndigheter som undertrykte befolkningen og lekte med livene deres; det gjorde også monarker og deres aristokratiske støttespillere.
Friheten til å filosofere møtte også på nye trusler i Nederlandene. Krigen hadde styrket fyrstehuset Oranien, og nå forberedte den offisielle kalvinistiske kirken seg på å gi dødsstøtet til kulturen av «ekte frihet». Takket være sin venn og utgiver Rieuwertsz, klarte Spinoza å publisere Teologisk-politisk avhandling i 1670 under pseudonym og med falskt forlagsmerke. Men forfatterskapet ble kjent, og det ble snart bestemt at boken «skulle begraves for alltid i evig glemsel». Det var «en bok smiddi helvete», som er tittelen på Nadlers bok om emnet. Forbudet mot boken til Spinoza ville vare i minst hundre år.
Slutten på disse politiske forholdene kom i 1672, med det brutale kuppet mot de Witt-brødrene, som ble lynsjet av en rasende mobb i Haag, hvor Spinoza hadde bodd siden 1670. «Det er det rene barbari», utbrøt han, ifølge en av hans tidlige biografer. Tiden var inne for å skrive hans Tractatus Politicus.
Sant nok, med tanke på strukturen, stilen og tidløsheten som preger Etikken (som han ikke fullførte før i 1675), virket ikke politikk som et naturlig utløp for Spinozas metafysiske spekulasjoner. Men han hadde alltid vært overbevist om at fornuft ikke bare er det sterkeste båndet en person kan ha med seg selv, men også det beste grunnlaget for et liv i fellesskap med andre. Dessuten, siden historien så direkte hadde avbrutt hans skriving om menneskenaturens uforanderlighet, kunne han ikke lenger unngå det.
På grunn av denne historiske konteksten, anser mange forfattere Teologisk-politisk avhandling og Tractatus Politicus som like grunnleggende som Etikken. Felles for disse tre verkene er overbevisningen om at fornuft naturlig fører til samfunnsansvar og, fremfor alt, til et aktivt forsvar av frihet. Det handler ikke bare om å kontemplere «det uendelige kartet til den Ene som er alle Hans stjerner».
Som i sine tidligere verk, understreker Israel det nye og uvanlige ved Tractatus Politicus, som inneholder begrepet «demokratisk republikanisme»: en orden som tar hensyn tilfolkelig religion, men ikke religiøs autoritet – og som baserer seg på generell konsensus i befolkningen, ikke monarkiet og aristokratiet. Selv om Spinoza deler noen av premissene til Thomas Hobbes, kommer han frem til en helt annen modell enn den som presenteres i Leviathan.
Statens rettmessige rolle i Spinozas tenkning er å regulere religiøse lidenskaper, ikke å undertrykke dem; å fremme rettferdighet og nestekjærlighet; og å garantere frihet. Som Buruma bemerker, klarte ikke Spinoza å utvikle de praktiske mekanismene for demokrati, men han våget åtenke åpent om emnet – og dette til tross for alle vanskene som preget livet hans i de senere årene.
Selv om Spinoza ønsket å utforske makten – og til og med forsøkte personlig å megle mellom makter (under krigen med Frankrike) – ble han aldri fristet av makten. I sine siste år, tro mot tanken om fri kultur, avslo han økonomisk støtte fra fyrster og ministre, samt tilbud om professorater ved universiteter.
Spinoza døde fredelig i 1677, i foreldrenes seng – det eneste arvestykket han beholdt. Han levde ikke lenge nok til å se utgivelsen av sitt Opera Posthuma (som inkluderer alle hans avhandlinger, studier i hebraisk grammatikk og korrespondanse). Den oppgaven ble overlatt til Rieuwertsz, som, i nok en modig handling, kort tid etter publiserte bindet med Spinozas ansikt gravert på tittelbladet.
En tenker for vår tid
«Spinoza har etterlatt oss et levende bilde, han som ikke hadde til hensikt å være helt livaktig», bemerket Borges en morgen for nesten et halvt århundre siden. I Burumas bok, der han levende forteller om Spinozas liv og virke, og i Israels summa biografica, utfolder filosofens diskré og nesten uhåndgripelige liv seg foran våre øyne.
Lesere over hele verden bør takke dem. Å vende tilbake til Spinoza kan hjelpe oss med å navigere i vår egen tid med fanatisme – en tid som ligner mye på hans. Enten det er populismen på den radikale høyresiden, med sine bånd til evangeliske protestanter og reaksjonære katolikker, eller venstresidens populisme, med sin illiberale mobb-baserte makt, truer de alle fri tenkning. Der religiøse voktere tidligere bannlyste og brente kjettere, søker nå ideologer – som er opptatt av kjønn, rase, språk, nasjon, klasse og kultur – å kansellere de som tenker annerledes. (Og i likhet med inkvisisjonen, blir frafalne sett på som den største trusselen og de som mest fortjener bålet.)
Hellig krig gir fortsatt prestisje. Det samme gjør messiansk vanvidd. Vi trodde vi hadde lagt imperialistiske kriger og etnisk rensing bak oss, men begge deler er tilbake. De viktigste verdiene i den vestlige tradisjonen – som oppriktig søken etter sannhet, ytringsfrihet, vitenskap, troen på objektive fakta, demokratisk dannelse og, selvfølgelig, toleranse – er på defensiven.
Spinoza betraktet, uten å miste håpet, «det rene barbari» i sin tid. Nå må vi gjøre det samme. «Krig er absurd», skrev han, «men disse problemene får meg verken til å le eller gråte. Tvert imot motiverer de meg til å forstå menneskets natur bedre.» Til tross for sitt forsiktige og oppmerksomme lynne, viste Spinoza det historiske vågemotet å tenke fritt og forsvare den frie tanke. Disse forpliktelsene fortjener fortsatt vår hengivne støtte.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Mordecai Kurz
explains how technology firms abuse patent law to establish and preserve monopolies, criticizes the US Supreme Court’s approach to market power, sheds light on the relationship between innovation and inequality, and more.
How to design effective industrial policies has suddenly become a hot – and divisive – topic among economists and policymakers. Even those who agree that governments should intervene in the economy to bolster productivity, increase competitiveness, and tackle social and environmental challenges differ sharply on the details.
Log in/Register
Please log in or register to continue. Registration is free and requires only your email address.
MEXICO CITY – En av Spinozas store styrker er at han har skapt begeistring og inspirert hengivne tilhengere. Dette påpekte Jorge Luis Borges da vi møttes en morgen i 1978. Den store argentinske forfatteren hadde gått med på et intervju med en viss motvilje, men da jeg uttrykte at jeg kun ønsket å snakke om Spinoza, kviknet han til: «Vi skal ha en geometrisk frokost!»
Jeg spurte Borges om Spinoza-boken han hadde lovet å skrive. Han innrømmet at han hadde gitt opp ideen og begynte straks å tenke på sin begeistring for Spinoza – en begeistring som «går uendelig langt tilbake i tid». Frokosten vår ble en slags levendegjøring av den tenkte boken.
Vi tenkte tilbake på Spinozas bannlysing fra det jødiske samfunnet i Amsterdam og hans arbeid som linsesliper. (Han livnærte seg ved å slipe optiske glass.) Vi tenkte på hans filosofiske uavhengighet fra samtidens teologer og hans forsvar av den nederlandske republikken (De forente Nederlandene). For å dokumentere begeistringen Spinoza hadde vakt gjennom tidene, siterte Borges verkene til Ernest Renan og Matthew Arnold, leste sitater fra Heinrich Heine og Novalis og fortalte anekdoter om Samuel Taylor Coleridge og William Wordsworth:
« ... de ble mistenkt for å støtte den franske revolusjonen, og ble sett på som mulige forrædere. Så fulgte noen etter dem og rapporterte at de hele tiden snakket om en spion, og den spionen var ... Spion-Nosa. De satte i gang med å lete etter Spion-Nosa. (Dessuten er Nosa en person som blander seg i ting, som snuser rundt ... hvem kan Spion-Nosa være?) Så de sluttet å plage Wordsworth og Coleridge og gikk for å lete etter den som åpenbart var lederen.»
Enhver Spinoza-tilhenger har sin egen form for hengivenhet. For Borges, som definerte seg selv som «en argentiner fortapt i metafysikken», handlet det om Spinozas oppfatning av Gud som ensbetydende med naturen. Den eneste protagonisten i Spinozas største verk, Etikken, er faktisk en grenseløs gud, blottet for menneskelige egenskaper – en som Borges, i et dikt om Spinoza, omtaler som «nøytral» og «uuttømmelig». Med sine «gjennomskinnelige hender», skaper linsesliperen
en krevende krystall: det uendelige
PS Events: Climate Week NYC 2024
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
kartet over Den Ene som er alle Hans stjerner.
Den nederlandske forbindelsen
Blant moderne Spinoza-tilhengere er det få som er like begeistret som den engelske historikeren Jonathan I. Israel. På begynnelsen av 1970-tallet skrev Israel Race, Class, and Politics in Colonial Mexico, 1610-1670, som er starten på det som til slutt skulle lede ham til å gjenskape Spinozas intellektuelle univers over tre århundrer. Boken inkluderte et kapittel om det pulserende portugisiske kryptojøde-samfunnet (hemmelige utøvere av sin religion) i Ny-Spania i første halvdel av 1600-tallet, på samme tid som deres trosfeller slo seg ned i Nederlandene.
Skjebnen til disse to gruppene av jøder kunne ikke ha vært mer forskjellig. De som befant seg i Mexico ble til slutt disiplinert av inkvisisjonen, brent i autos de fe og spredt over hele riket. De ble utslettet som samfunn. De som slo seg ned i Nederlandene, kunne leve fri fra forfølgelse og fysisk segregering. Israels reise gjennom kryptojødedommen på 1500- og 1600-tallet var en reise fra de fordømte til de frelste, og slik kom han til nederlandsk historie, som han skulle bli en autoritet på.
Israel har viet flere bøker til den bemerkelsesverdige handelsglobaliseringen som utfoldet seg i Nederlandene i denne perioden, delvis drevet frem av det aktive jødiske samfunnet. Men de siste tiårene har han først og fremst brukt tiden sin på idéhistorie og publisert tykke, polemiske bøker preget av historisk revisjonisme. Israel ønsker å vise hvilken sentral rolle nederlandsk kritisk tenkning har spilt – spesielt tenkningen til Spinoza – i det han kaller den «radikale opplysningen» (som skiller seg fra den moderate, engelske, skotske, franske og tyske opplysningen). Det er her han mener vi vil finne de første og reneste røttene til den demokratiske, republikanske, tolerante, egalitære, liberale tradisjonen i Vesten.
Israel mener at denne tradisjonen delvis ble realisert under den amerikanske revolusjonen, men deretter forrådt av den Rousseau-inspirerte anti-opplysningspopulismen til Robespierre og jakobinerne. Etter at Israel hadde utviklet disse ideene og publisert andre bøker i Spinozas ånd, som Revolutionary Jews from Spinoza to Marx, kunne man kanskje tro at han hadde fullført arbeidet sitt. Men hans magnum opus manglet. Med utgivelsen av Spinoza, Life and Legacy, har Israel gitt oss en bok like vidstrakt som Spinozas gud.
Et moderne blikk
I minst to århundrer har begeistringen for Spinozas tanker gitt opphav til biblioteker, symposier, foreninger, sekter, romaner og seriøs forskning. Man kan derfor undre seg over om det fortsatt finnes nye måter å tilnærme seg emnet på. Ett alternativ er å skrive et biografisk essay med utgangspunkt i dagens virkelighet – i det tjueførste århundre.
Vi lever i en dømmesyk tid, der mange er kritiske til hva andre sier og gjør, der autoritære politiske bevegelser og intellektuell intoleranse til dels smelter sammen – som på Spinozas tid. Situasjonen krever en kort, smidig og reflekterende bok som gjenskaper Spinozas liv og virke –og som bygger bro til nåtiden. Vi har nå et slikt verk i Ian Burumas Spinoza: Freedom’s Messiah.
Buruma ble født i Haag i 1951 og synes å ha utviklet en interesse (jeg vil ikke kalle det hengivenhet) for Spinoza helt naturlig. Hans farfar var en tolerant mennonittisk prest, hans far var en selv-erklært ateist, og hans besteforeldre på morssiden var sekulære jøder. Ingen av dem ville ha «kalt seg en spinozist», skriver Buruma, «men på mange måter var de ikke langt fra ham».
Med tanke på bokens universelle preg, befinner ikke Buruma seg heller så langt fra Spinoza. Man føler at Spinoza spøker i bakgrunnen når Buruma skriver om multikulturalisme (og de som er misfornøyd med det flerkulturelle samfunnet), arven etter opplysningstiden, hvordan religion og demokrati har virket inn på hverandre og intoleransen vi er vitne til i vår egen tid. Buruma vil sannsynligvis benekte at Spinoza var en liberaler i moderne forstand. Men Spinozas tanker påvirket utvilsomt liberalismen som teori og praksis, og Burumas biografi kan leses på denne måten – som beslektet med liberalismen.
Motstrøms
Historien om Spinozas korte liv (1632-77) begynner i et av disse kryptojødiske hjemmene – jøder som opprinnelig kom fra Den iberiske halvøya, landflyktige som verken hadde mistet sin evne til å snakke flytende spansk eller sin nostalgi for landet de ble utvist fra i 1492. Selv om deres tilknytning til den jødiske troen ikke var blitt helt borte, hadde de mistet kjennskapen til kildetekstene og liturgiene; disse måtte skjules, ellers ville de ha blitt stilt for retten og brent på inkvisisjonens bål.
Denne undertrykte troen, over lang tid, forklarer de defensive religiøse holdningene som preget omgivelsene Spinoza vokste opp i – et fellesskap der hans familie spilte en sentral rolle. Som Israel viser i sine beskrivende åpningskapitler, kunne begge grener av familien være stolte av å ha høyt ansette familiemedlemmer. Hans oldefar på morssiden, for eksempel, var Duarte Fernandes, en gåtefull karakter som beveget seg i ulike kretser – innenfor diplomati, politikk, finans, handel (sukker, diamanter) og spionasje – samtidig som han hjalp portugisiske jøder med å emigrere og nå en trygg havn.
Farssiden av familien var ikke mindre bemerkelsesverdig. Den besto blant annet av medlemmer som hadde blitt forfulgt av inkvisisjonen på 1500-tallet og som sluttet seg til den portugisiske konspirasjonen for å oppnå uavhengighet fra Filip 2. av Spania. Spinozas bestefar Abraham hadde deltatt i disse kampene og ble en av patriarkene i det jødiske samfunnet. Ved sin død betrodde han sin fremgangsrike handelsvirksomhet (olivenolje, fiken) – med nettverk i Brasil, Nord-Afrika og Italia – til Miguel, Spinozas far.
Med et slikt opphav var det ikke noe som ga varsel om det senere kjetteriet til det unge vidunderbarnet, som fikk sin tidlige utdannelse ved Talmud-tora-skolen i Amsterdam der han ble undervist av legendariske rabbinere som Saul Levi Morteira og Menasseh ben Israel. Flere generasjoner forskere har vært svært opptatt av å forklare dette kjetteriet.
Buruma levendegjør, på sin side, den historiske og kulturelle konteksten – «Den nederlandske gullalderen» – da skikker som den tradisjonelle nederlandske gedogen (manglende håndheving av visse lover) var spesielt fordelaktig for jødene. Denne toleransen var riktignok mer et resultat av pragmatisme enn empati, på grunn av de kommersielle fordelene den ga. Men den gjorde Amsterdam til et trygt sted (det man på jiddisk kaller et Mokum). Byen var unik blant europeiske hovedsteder på den tiden, og byens jødiske samfunn besto frem til nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig.
Likevel var den nederlandske føderasjonen (De forente Nederlandene), «den sanne frihetens sete», som Spinoza til slutt ville legemliggjøre, preget av alvorlige politiske og religiøse spenninger. I tillegg til den gamle rivaliseringen med Spania kom en ny rivalisering med England (1652-54). De forente Nederlandene var også preget av konflikten mellom to politiske tradisjoner og deres respektive klasser: aristokratiet, ledet av stattholderne fra fyrstehuset Oranien, og handelsborgerskapet, representert av de Witt-brødrene – Cornelius de Witt, som var militæroffiser og borgermester i Dordrecht, og Jan de Witt, som var matematiker og rådspensjonær (førsteminister).
Samtidig med denne kampen foregikk det en teologisk strid mellom den nederlandske reformerte kirke (som besto av strengt praktiserende kalvinister) og ulike protestantiske sekter (mennonitter, socinianere, kollegianere) med medlemmer som gjerne var mer tolerante og som hadde en enklere og mindre dogmatisk tro. Mens de alle tok avstand fra fritenkere og forkastet katolisismen, tolererte de i stor grad jødene.
Men det fantes også uoverensstemmelser blant jødene, på grunn av vanskelighetene med å forene jødedommens talmudiske ortodoksi med skikkene fra den nesten glemte sefardiske tradisjonen (som også var påvirket av kabbala og tiltagende messianske forhåpninger). Med tanke på de historiske omstendighetene Spinoza levde under, kan man bedre forstå hvilken situasjon han befant seg i – og hvilke utfordringer han møtte på – da han som ung mann systematisk begynte å tvile på sin tro.
De formative årene
Noen fremtredende forskere, som Harry Wolfson, har fortolket Spinozas kjetteri som resultatet av en intellektuell prosess med røtter tilbake til den middelalderske jødiske tradisjonen selv, spesielt verkene til Maimonides og Hasdai Crescas. Andre, som I.S. Révah, peker på innflytelsen til heterodokse jøder, som Juan de Prado. Historikeren Steven Nadler, en ledende autoritet på Spinoza, understreker innflytelsen fra forskjellige fritenkere, spesielt Spinozas lærer, den eksentriske eks-jesuitten Franciscus Van den Enden.
For Israel lå Spinozas åndelige styrke til syvende og sist i hans eget sinn. Han dokumenterer den lange introspeksjonsprosessen som fikk Spinoza til å benekte de viktigste bærebjelkene i den jødiske og kristne troen – fra synet på en personlig gud og fri vilje til sjelens udødelighet og Bibelens guddommelighet. Men ingen intellektuell prosess finner sted i et vakuum. Med utgangspunkt i sin egen forskning og arbeidet til Spinoza-forskere som Yosef Kaplan, beskriver Israel i detalj hendelsene som ledet opp til Spinozas religiøse og intellektuelle brudd. Det startet med at Spinozas skrøpelige mor, Hannah Deborah, døde i 1638, noe som kastet en skygge over familien. Etter at hans eldre bror, Isaac, døde i 1649, ble Spinoza fullt engasjert i familievirksomheten. Men etter å ha blitt utsatt for plyndring og eiendomskonfiskasjoner flere ganger, som følge av krigen mot England i 1652, gikk firmaet raskt konkurs.
Da Spinozas far døde i 1654, ble den unge tenkeren – knapt 22 år gammel – den motvillige lederen av et selskap som druknet i gjeld (til hans trosfeller). Men han vant frem i forhold til disse kravene ved å vende seg til det nederlandske rettssystemet, framfor lokalsamfunnets domstoler. I Israels gjenfortelling av disse juridiske vanskelighetene, er det ingen mangel på fysisk vold og sosial fordømmelse – noe som står i sterk kontrast til familiens tidligere prestisjefylte stilling i dette samfunnet.
Til slutt klarte Spinoza å frigjøre seg fra alt ansvar. Han avviste resolutt sin mors arv. «Verken profitt, munkeaktig avholdenhet, ære på slagmarken, lojalitet til høye herrer og monarker eller religiøse anliggender er idealer verdt noens tid», skriver Israel om Spinoza. Bare jakten på kunnskap er det.
Alene til slutt
Etter at båndene til samfunnet ble brutt, la Spinoza ut på en usikker ny vei. Han hadde ingen illusjoner om farene ved å gjøre det. Noen år tidligere hadde en fjern onkel, filosofen Uriel da Costa, forsøkt åpent å leve sitt eget tankeliv. Han ble født som kristen i Porto og utdannet i Coimbra og var legemliggjøringen av det Spinoza ville kalle intellektuell «fluktuasjon». Han begynte å tvile på sin tro og omfavnet jødedommen. Deretter tvilte han på jødedommen og vendte tilbake til katolisismen. Så tvilte han på begge og omfavnet epikureismen – og benektet dermed sjelens udødelighet.
Han ble bannlyst to ganger og endte opp med et liv preget av utstøtelse og elendighet. I 1640 begikk han selvmord og etterlot sitt vitnesbyrd i en dramatisk selvbiografi: Exemplar Humanae Vitae.
Hvordan unngikk Spinoza samme skjebne? For det første hadde han fordelen av å være født jøde, noe som på den tiden var en fluktuerende og flytende tilstand i seg selv. Hvem var egentlig en jøde? Kunne noen som var blitt døpt, være en jøde? Hva med noen som regelmessig gjorde forretninger med katolikker, eller som ikke var blitt omskåret? Dette var ikke abstrakte spørsmål for den unge Spinoza: Hans egne forfedre falt inn under nettopp disse kategoriene.
For eksempel var hans morfar kristen av opprinnelse og likegyldig til den jødiske troen. Da han ikke var blitt omskåret, ble han begravet utenfor den jødiske Ouderkerk-kirkegården. (Kirkegårdens spanske og barokke inspirasjon – til dels kjettersk i seg selv – blir på vakkert vis beskrevet av Buruma.) Spinozas mormor, Maria Nunes, var også blitt døpt, før hun konverterte til jødedommen som barn mens hun bodde i Venezia. Hun var den eneste morsfiguren i filosofens liv og ba om å bli begravet ved siden av sin mann, men hennes siste ønske ble ikke oppfylt.
Israel dokumenterer disse og andre beklagelige hendelser og omstendigheter som må ha vakt harme hos den unge filosofen og ført til at han avviste de ytre ritualene i den jødiske religionen og til at han også avviste de forsonende gestene jødiske samfunnsledere brukte for å unngå skandale eller represalier fra den offisielle kalvinistiske kirken.
Sett fra et moderne liberalt perspektiv, virker intoleransen til det portugisiske jødiske samfunnet (i Nederlandene) overfor Spinoza som en inkvisitorisk handling. Det var det ikke. Spinoza var sønn, sønnesønn og oldebarn av marranos (jøder som hadde konvertert til kristendommen) som hadde lidd ubeskrivelig under inkvisisjonens forfølgelse. Med tanke på den lidelsen, er det forståelig at kjetteriet til den fortapte sønnen var uutholdelig for dem. Krangelen mellom Spinoza og det jødiske samfunnet var et historisk drama.
Viljesterk og utstøtt
Selv om Spinoza offisielt ble utvist fra det jødiske samfunnet, ville han og jødedommen alltid forbli uadskillelige. Langt fra å fornekte Gud, nektet han for at noe eksisterte utenfor Gud. «I stedet for å si at han fornektet Gud», skrev Heine, «kan man si at han fornektet mennesket». Hvis noe krenket Spinoza, var det beskyldningen om ateisme. Ved å se verden som et naturens urverk, viet han sitt liv til å oppdage, i det minste, en del av dets uendelige mekanismer.
Men Spinozas vitenskapelige nysgjerrighet var underordnet noe annet: et ønske om frelse gjennom fornuft. Han mente at ved å forstå naturen, inkludert menneskenaturen (og menneskets lidenskap), kunne mennesket finne frihet. Bare en jøde som befant seg i randsonen av det jødiske samfunnet, kunne tenke slik. Den engelske filosofen Stuart Hampshire, sitert av Buruma, så dette klart:
«Han bar med seg ikke bare tankegods fra teologien og bibelkritikken til Maimonides og fra en rekke fremragende jødiske lærde og teologer, men også den profetiske forestillingen om filosofi som en søken etter frelse. Selv om frelse ved fornuft erstattet frelse ved åpenbaring og lydighet i hans filosofi, er hans moralske alvor, spesielt hvis man sammenligner den med Descartes’ verdslige urbanitet, noe som minner om Det gamle testamente, selv i måten han skriver på.»
Da Costa hadde feilet ved aldri å komme lenger enn til benektelsen – negasjonen – ved å «fluktuere» uten noensinne å ankomme en ny havn. I motsetning til dette nådde Kristus, ifølge Spinoza, det høyeste stadiet av intellektuelt og moralsk fellesskap, en prestasjon han anerkjente og kanskje, i sitt stille sinn, forsøkte å etterligne. (Spinoza kalte ham aldri for «Jesus».) Derfor mente Heine at renheten i Spinozas liv hadde brakt ham nærmere sin «guddommelige frende Jesus». Buruma gir sine lesere en innsiktsfull drøfting av denne parallellen og ser den som årsaken til at Spinoza – i motsetning til Descartes, Leibniz og Kant – ikke bare er respektert, men også elsket.
Spinozas ekskommunikasjon var ikke bare den sentrale hendelsen i hans liv. Med tanke på hans varige innflytelse, var det også en sentral hendelse i Vestens idehistorie. I stedet for å omfavne den kristne troen, som hadde vært vanlig siden middelalderen, søkte han å erobre et nytt intellektuelt rike, gjennomsyret av hans gudsbegrep. Han forsøkte også å overskride de teologiske og politiske krigene i hans tid ved å appellere til fornuft og tankefrihet. Hans personlige filosofiske frigjøring ledet ham til å formulere en visjon om universell frigjøring, noe som gjorde ham til «frihetens messias» i Burumas tittel.
Gud og linsesliping
Buruma gjenskaper Spinozas liv som et nederlandsk portrett – med et landskap. Fra ulike og utvalgte kilder, men hovedsakelig basert på Nadlers bøker og faglige råd, går han i dialog med Spinozas brev og de biografiske og intellektuelle fortolkningene. Han tviler, modifiserer og forstår. Israel er, på sin side, svært omstendelig, lidenskapelig og uttømmende. (Bibliografien til denne boken består av omtrent 1500 primær- og sekundærkilder.) Han har rammet beretningen om Spinoza inn i et slags enormt freskomaleri – et bilde av en epoke der mange karakterer, slektshistorier, situasjoner, ideer, hendelser og konflikter setter sitt preg på historien.
Begge biografiene fremhever de materielle og sosiale faktorene i Spinozas liv. Langt fra å vandre i ørkenen, søkte Spinoza ly hos sin lærer Van den Enden – en fritenker, forfatter, forlegger, skuespiller og teaterimpresario som ga ham arbeid som skolelærer og introduserte ham for de klassiske forfatterne (Terents, Seneca) som ville dukke opp i hans fremtidige verk.
Israel bruker lang tid på å beskrive Van den Endens rolle i Spinozas liv – hvordan han formet og påvirket ham og hans innflytelse på den radikale liberalismen mer generelt. Van den Enden var en forløper til de franske revolusjonære. Han ble til slutt anklaget for å konspirere mot Ludvig 14. og ble henrettet. Hans disippel, derimot, var radikal bare i sine filosofiske overbevisninger. Spinoza ville forsegle sine brev med et emblem av en rose og ordet Caute (forsiktighet).
Spinoza ble linsesliper for å forsørge seg selv, en utvikling som ikke bare kan sees i sammenheng med hans filosofi. Ethvert håndverk involverer et forhold mellom ånd og materie, mellom kropp og sinn. Det er derfor Borges foreslo en direkte forbindelse mellom linseslipingen og Spinozas gudsbegrep. Dessuten ga en sikker inntekt Spinoza den uavhengigheten hans filosofiske arbeid krevde. Han kunne leve uten bånd til det samfunnet han tidligere var en del av og sto fritt til å kritisere makthaverne, spesielt de religiøse. Selv om verken Buruma eller Israel vektlegger de tekniske ferdighetene knyttet til Spinozas håndverk, bemerker begge at hans langvarige teoretiske og praktiske interesse for optikk gjorde ham i stand til å produsere høyt verdsatte linser for mikroskoper og teleskoper.
Spinozas Descartes' filosofiske prinsipper (1663) – det eneste verket publisert under hans eget navn i hans levetid – ble skrevet på denne tiden. Verket tiltrakk seg oppmerksomheten til store filosofer og vitenskapsmenn som Leibniz, Christiaan Huygens og Henry Oldenburg. Israel bringer disse personene til live og går gjennom Spinozas korrespondanse med dem. Selv om alle var uenige i Spinozas fornektelse av en personlig gud, anerkjente de hans filosofiske autoritet og delte hans interesser innen fysikk, matematikk og optikk.
Lys var en fellesnevner ikke bare i den vitenskapelige forskningen, men også i kunsten på den tiden. Som Buruma forklarer: «i de store maleriene i Den nederlandske gullalderen» var det å kunne se ting mer klart og tydelig helt sentralt. Og som han sier: «Uansett om Vermeer brukte linser og speil for å male skarpere og mer detaljrike bilder, eller ikke, slik noen insisterer på, var han besatt av lys» i alle dets varianter og avskygninger.
En annen bemerkelsesverdig side ved Spinozas søken etter frihet i Amsterdam, var hans deltakelse i en uformell studiekrets (mer sokratisk enn platonisk) som praktiserte «fri kultur»: den horisontale utvekslingen av trykte pamfletter og bøker i jakten på et lesende publikum og den gode samtale. Denne formen for kultur var unik, og skilte seg fra universitetskulturen, med sin vertikale utveksling av informasjon fra lærere til studenter – og dens tilknytning til den rigide skolastikken.
Selv om de alltid var underlagt maktens og religionens sensurerende blikk, inkluderte utøverne av «fri kultur» grupper som det engelske Royal Society, Accademia dei Lincei
(Galileo), Collège de France og litterære salonger (som var så prestisjetunge at de dukker opp i flere komedier av Molière). I Amsterdam var kretsen langt mer beskjeden, men den var ikke avhengig av politisk beskyttelse, og den kunne i større grad fremme idealet om religiøs toleranse.
Kretsens hovedkvarter var Martyrbokens bokhandel, eid av bibliografen og boktrykkeren Jan Rieuwertsz, som var Descartes’ forlegger og Spinozas fremtidige forlegger. Kretsen ble ledet av Spinoza, som med sin religiøse opplæring og marginaliserte jødiske status kom i kontakt med ulike tankestrømninger. Gruppen besto blant annet av Descartes-tilhengere foruten fritenkere, kollegianere og kvekere. Og bokhandelen representerte i seg selv «den sanne frihet» i kulturen.
Men i 1661 forlot Spinoza Amsterdam for å søke tilflukt i et lite hus i landsbyen Rijnsburg. Heldigvis var forholdene der ideelle for et kontemplativt liv, preget av tenkning og brevskriving – og etter hvert også av omgang med disipler (fritenkere og heterodokse kristne) og noen av de viktigste protagonistene i den post-kartesianske filosofiske oppvåkningen. Det var her han fullførte boken om Descartes og etter hvert var godt i gang med sin bok om Etikken. I Rijnsburg håpet Spinoza å «meisle ut» sine tanker om naturens Gud. Men naturen hadde andre planer.
Uro og intoleranse
Etter noen år i fred og ro, ble Spinozas liv, etter 1664, nok en gang preget av uro og vansker. Det var en paradoksal tid for Europa. Mens de nye vitenskapelige horisontene virket uendelige, hadde kontinentet nettopp lidd under en ny bølge av pest, som mange tilskrev Guds vrede. Var kometene som dukket opp på himmelen naturlige fenomener som kunne forstås ved bruk av fornuften, eller var de guddommelige varsler? Var den selverklærte jødiske messias Sabbatai Sevi ekte, eller et symptom på kollektiv sinnsforvirring?
Det var i denne sammenheng at Spinoza søkte tilflukt i Voorburg, et tilfluktssted enda mer avsidesliggende enn Rijnsburg. Og han satte arbeidet med Etikken på pause for å gjenopplive den kamplystne «fri kultur»-ånden gjennom arbeidet med Teologisk-politisk avhandling.
Med tiden avtok pesten, kometene forsvant, og messias konverterte til islam. Men i det nederlandske samfunnet nådde den religiøse intoleransen kokepunktet, noe som gjenspeilet menneskets vedvarende lidenskap, som Spinoza ville analysere i Etikken ved å anvende de samme kriteriene som han brukte i sine studier av naturen.
Her gir Buruma oss tidsriktige innsikter i Spinozas forestilling om conatus, som viser til en tings vitale drivkraft (som ligner Freuds libido) – og hans paradoksale teori som benekter fri vilje, men der frihet forblir oppnåelig gjennom en «klar og tydelig» kunnskap om deterministiske krefter. Buruma, som fremstår som mer kartesiansk enn spinozistisk, skyter ofte inn sine egne sunne uttrykk for tvil. Buruma stiller følgende spørsmål: Hvis Spinoza har rett i at hvert levende vesen søker å «opprettholde sin egen eksistens», hvordan forklarer man da selvmord?
Spinoza tiltrakk seg mange hemmelige lesere og tilhengere. Både i Israels encyklopediske rekonstruksjon av Spinozas liv og tiden han levde i og i Burumas kortfattede fortelling, er det gripende å lese om overivrige tilhengere som brødrene Johannes og Adriaan Koerbagh. De kjempet mot overtro og var langt mindre forsiktige enn sin læremester. Deres teologiske avvisninger av kristne og jødiske doktriner ble tatt til det ekstreme, noe som førte til fengsel, tortur, forvisning, elendighet og død.
Skjebnen til disse Spinoza-tilhengerne, som endte opp som en slags form for martyrer, aktualiserte i høyeste grad de siste kapitlene av Teologisk-politisk avhandling – et banebrytende verk innen bibelkritikk, mer tilgjengelig for leseren enn Etikken. I en kritisk fremstilling av Det gamle testamente illustrerer Spinoza, med eksempler, miraklenes naturlige karakter, profetienes moralske (ikke filosofiske) verdi og hvordan tekstene var skrevet av mennesker.
Men han ønsket aldri å snakke nedsettende om folkelig religiøs hengivenhet, som han anså som noe positivt så lenge den bidro til å gi folk ro og trygghet. I stedet rettet han sin kritikk mot kirkelige autoriteter, overtroens propagandister som ikke hadde noe legitimt krav på makt. Hans hensikt var å forsvare tankefrihet og å avvise anklager om ateisme. På dette punktet er Buruma kategorisk: «Spinoza elsket Gud som en rasjonell tenker. I den forstand var han ikke en ateist. I enhver annen forstand var han det.» De som forsker på Spinoza og jødedommen vil nok være uenige: Hans komplekse spiritualitet gjorde at han skilte lag med sitt folk og dets tradisjoner, men i bunn og grunn var dette en jødisk spiritualitet. Ifølge Wolfson, var hans Gud allerede implisitt til stede i jødisk middelaldersk tenkning. Dette dreide seg mer om en dristig handling enn at han hadde tenkt noe helt nytt.
Med krigen som brøt ut mellom England og Nederlandene i 1664 (og med et stort og truende Frankrike, styrt av Ludvig 14., i sør), begynte den politiske horisonten å lukke seg. I en detaljert gjenfortelling av denne konflikten, fremhever Israel hvordan forholdet mellom vitenskap og makt utviklet seg på begge sider.
Vitenskapsmenn fikk sin frihet begrenset på nye måter. Til tross for at han holdt fast ved sin religiøse ortodoksi, ble Oldenburg fengslet i Tower of London for å ha sagt noe han ikke skulle ha sagt om sin monark. (Henry Oldenburg var den første sekretæren til Royal Society. Han var teolog, filosof og vitenskapsmann og hadde besøkt Spinoza i Rijnsburg.) Da Spinoza ble vitne til disse hendelsene, så han at det ikke bare var kirkelige myndigheter som undertrykte befolkningen og lekte med livene deres; det gjorde også monarker og deres aristokratiske støttespillere.
Friheten til å filosofere møtte også på nye trusler i Nederlandene. Krigen hadde styrket fyrstehuset Oranien, og nå forberedte den offisielle kalvinistiske kirken seg på å gi dødsstøtet til kulturen av «ekte frihet». Takket være sin venn og utgiver Rieuwertsz, klarte Spinoza å publisere Teologisk-politisk avhandling i 1670 under pseudonym og med falskt forlagsmerke. Men forfatterskapet ble kjent, og det ble snart bestemt at boken «skulle begraves for alltid i evig glemsel». Det var «en bok smidd i helvete», som er tittelen på Nadlers bok om emnet. Forbudet mot boken til Spinoza ville vare i minst hundre år.
Slutten på disse politiske forholdene kom i 1672, med det brutale kuppet mot de Witt-brødrene, som ble lynsjet av en rasende mobb i Haag, hvor Spinoza hadde bodd siden 1670. «Det er det rene barbari», utbrøt han, ifølge en av hans tidlige biografer. Tiden var inne for å skrive hans Tractatus Politicus.
Sant nok, med tanke på strukturen, stilen og tidløsheten som preger Etikken (som han ikke fullførte før i 1675), virket ikke politikk som et naturlig utløp for Spinozas metafysiske spekulasjoner. Men han hadde alltid vært overbevist om at fornuft ikke bare er det sterkeste båndet en person kan ha med seg selv, men også det beste grunnlaget for et liv i fellesskap med andre. Dessuten, siden historien så direkte hadde avbrutt hans skriving om menneskenaturens uforanderlighet, kunne han ikke lenger unngå det.
På grunn av denne historiske konteksten, anser mange forfattere Teologisk-politisk avhandling og Tractatus Politicus som like grunnleggende som Etikken. Felles for disse tre verkene er overbevisningen om at fornuft naturlig fører til samfunnsansvar og, fremfor alt, til et aktivt forsvar av frihet. Det handler ikke bare om å kontemplere «det uendelige kartet til den Ene som er alle Hans stjerner».
Som i sine tidligere verk, understreker Israel det nye og uvanlige ved Tractatus Politicus, som inneholder begrepet «demokratisk republikanisme»: en orden som tar hensyn til folkelig religion, men ikke religiøs autoritet – og som baserer seg på generell konsensus i befolkningen, ikke monarkiet og aristokratiet. Selv om Spinoza deler noen av premissene til Thomas Hobbes, kommer han frem til en helt annen modell enn den som presenteres i Leviathan.
Statens rettmessige rolle i Spinozas tenkning er å regulere religiøse lidenskaper, ikke å undertrykke dem; å fremme rettferdighet og nestekjærlighet; og å garantere frihet. Som Buruma bemerker, klarte ikke Spinoza å utvikle de praktiske mekanismene for demokrati, men han våget å tenke åpent om emnet – og dette til tross for alle vanskene som preget livet hans i de senere årene.
Selv om Spinoza ønsket å utforske makten – og til og med forsøkte personlig å megle mellom makter (under krigen med Frankrike) – ble han aldri fristet av makten. I sine siste år, tro mot tanken om fri kultur, avslo han økonomisk støtte fra fyrster og ministre, samt tilbud om professorater ved universiteter.
Spinoza døde fredelig i 1677, i foreldrenes seng – det eneste arvestykket han beholdt. Han levde ikke lenge nok til å se utgivelsen av sitt Opera Posthuma (som inkluderer alle hans avhandlinger, studier i hebraisk grammatikk og korrespondanse). Den oppgaven ble overlatt til Rieuwertsz, som, i nok en modig handling, kort tid etter publiserte bindet med Spinozas ansikt gravert på tittelbladet.
En tenker for vår tid
«Spinoza har etterlatt oss et levende bilde, han som ikke hadde til hensikt å være helt livaktig», bemerket Borges en morgen for nesten et halvt århundre siden. I Burumas bok, der han levende forteller om Spinozas liv og virke, og i Israels summa biografica, utfolder filosofens diskré og nesten uhåndgripelige liv seg foran våre øyne.
Lesere over hele verden bør takke dem. Å vende tilbake til Spinoza kan hjelpe oss med å navigere i vår egen tid med fanatisme – en tid som ligner mye på hans. Enten det er populismen på den radikale høyresiden, med sine bånd til evangeliske protestanter og reaksjonære katolikker, eller venstresidens populisme, med sin illiberale mobb-baserte makt, truer de alle fri tenkning. Der religiøse voktere tidligere bannlyste og brente kjettere, søker nå ideologer – som er opptatt av kjønn, rase, språk, nasjon, klasse og kultur – å kansellere de som tenker annerledes. (Og i likhet med inkvisisjonen, blir frafalne sett på som den største trusselen og de som mest fortjener bålet.)
Hellig krig gir fortsatt prestisje. Det samme gjør messiansk vanvidd. Vi trodde vi hadde lagt imperialistiske kriger og etnisk rensing bak oss, men begge deler er tilbake. De viktigste verdiene i den vestlige tradisjonen – som oppriktig søken etter sannhet, ytringsfrihet, vitenskap, troen på objektive fakta, demokratisk dannelse og, selvfølgelig, toleranse – er på defensiven.
Spinoza betraktet, uten å miste håpet, «det rene barbari» i sin tid. Nå må vi gjøre det samme. «Krig er absurd», skrev han, «men disse problemene får meg verken til å le eller gråte. Tvert imot motiverer de meg til å forstå menneskets natur bedre.» Til tross for sitt forsiktige og oppmerksomme lynne, viste Spinoza det historiske vågemotet å tenke fritt og forsvare den frie tanke. Disse forpliktelsene fortjener fortsatt vår hengivne støtte.
Jonathan I. Israel: Spinoza, Life and Legacy, Oxford University Press, 2023.
Ian Buruma: Spinoza: Freedom’s Messiah, Yale University Press, 2024.
Oversatt av Marius Gustavson