BERLIN – Det liberale demokratiet er igjen truet mange steder i verden. På mange måter har vi vært vitne til slike utfordringer før, men demokratiet har til slutt seiret. Er en lignende tro på at demokratiet vil bestå berettiget denne gangen? Anti-demokratiske trusler betyr selvfølgelig ikke slutten på systemet. Men i stedet for å holde fast ved den optimistiske troen på at demokratiet uunngåelig vil seire globalt, må de som i dag ønsker å forsvare demokratiet innta en realistisk holdning basert på empiriske bevis – spesielt når data utfordrer gamle antakelser og reiser ubehagelige spørsmål.
Dersom vi skal ha en realistisk tilnærming, må vi avvise dommedagsprofetier om at det representative styresettet er i ferd med å gå under. Men det betyr også at vi må gi opp den teleologiske troen på at det liberale demokratiet uunngåelig vil seire overalt. Vi kan erkjenne at ikke-demokratiske land har oppnådd imponerende fremskritt, uten å miste av syne de overveldende bevisene på at demokratier fortsatt fører med seg en langt høyere gjennomsnittlig livskvalitet enn autokratier.
Den verden vi lever i, gir fortsatt gode muligheter for gradvise fremskritt i retning av en større grad av demokratisk inkludering og ansvarlighet – og høyere livskvalitet. Men siden land på ulike økonomiske utviklingsnivåer står overfor ulike langsiktige utfordringer, må politikken tilpasses den særegne styringsdynamikken i hvert enkelt land. Det finnes ingen rask eller universell løsning.
Er vi på vei inn i en illiberal tidsalder?
Bevisene på at vi befinner oss i en global «demokratisk resesjon» har blitt stadig sterkere siden denne tilbakegangen først ble identifisert for nesten ti år siden. Forskningsinstitutter som Freedom House og V-Dem, og ledende publikasjoner som The Economist, har avdekket at det liberale demokratiet fortsetter å tapeterreng til autokratiske og illiberale regimer. Slike regimer – som vi finner i Kina, Ungarn, Russland, Saudi-Arabia, Tyrkia og mange andre land – fremstår som stadig mer selvsikre. De hevder at deres egne økonomiske og politiske modeller, som de ønsker å promotere, i større grad bidrar til stabilitet og velstand enn modellene man finner i demokratiske land.
Dette er en stadig større utfordring for de som ønsker å forsvare liberale verdier. De siste 50 årene har det generelt vært lite debatt om hvilket system som frembringer de beste resultatene. Man antok gjerne at autokratier ville ligge etter demokratier i forhold til de aller fleste utviklingsindikatorer. Imidlertid har denne gruppen av land klart å redusere dette gapet de siste årene, selv om de fleste fortsatt ligger etter i absolutte termer når det gjelder tilbudet av offentlige goder. Av de 145 landene som er inkludert i Berggruens styringsindeks for 2024 (Berggruen Governance Index), var nesten halvparten preget av både økt livskvalitet og avtagende demokratisk ansvarlighet mellom 2000 og 2021.
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
Dette funnet utfordrer – ideologisk og politisk – den allmenne oppfatningen. Kan fremveksten av et potensielt vellykket alternativ bidra til å detronisere liberalismen som historiens «siste menneske» – det eneste gangbare systemet? Hva innebærer autokratiets oppfattede suksess for den akademiske debatten om demokratiets rolle i å fremme stabilitet, velstand og bærekraft? Ved å bruke Berggruens styringsindeks (BGI) ser vi at selv om de omtalte landene følger ulike utviklingsveier, avhengig av de særegne trekkene ved hvert enkelt land, kan alle fortsatt finne en måte å «seile mot vinden» på, i retning av demokrati, som økonomen Albert Hirschman uttrykte det. Fremgang er fortsatt mulig, men det vil kreve et gradvis sikksakk-mønster, og det er langt fra sikkert at man vil lykkes.
Land som skårer høyt
Ved å vurdere styringen ut fra tre måleparametre – demokratisk ansvarlighet, statens kapasitet og tilbudet av offentlige goder – identifiserer BGI fire grupper av land med distinkte ytelsesmønstre og felles kjennetegn når det gjelder økonomi, demografi og politisk stabilitet. Og dette er avgjørende: Hver gruppe av land står overfor ulike utfordringer når det gjelder demokratiets rolle og livskvaliteten i landet.
For det første er det i dag 36 vellykkede demokratiske stater i verden, en gruppe land som inkluderer Australia, Japan, Sør-Korea, USA og de fleste av EU-landene. Medlemmene av denne gruppen presterer best i forhold til alle de tre styringsindikatorene. Men selv om alle disse landene har svært globaliserte økonomier og høy BNP per innbygger, skiller de seg i økende grad fra hverandre når det gjelder politisk og sosial stabilitet. Estland, for eksempel, skårer fortsatt høyt i forhold til de tre indikatorene, mens USA de senere årene ikke har gjort det. Vi mener at demokratiets fremtid i denne gruppen av land avhenger av hvordan myndighetene forholder seg til den globale økonomien og om de bygger den nasjonale statskapasiteten som kreves for å oppnå både sosial samhørighet og et godt nok tilbud av offentlige goder i en verden preget av internasjonal konkurranse.
Selv om denne gruppen av land skårer relativt høyt i forhold til alle de ovennevnte indikatorene, viser tiåret etter den globale finanskrisen i 2008 at langvarige offentlige budsjettinnstramminger og en selvtilfreds elite kan være farlig for demokratiet, selv i land der det virker som om demokratiet står støtt. USA ser ut til å være et slikt tilfelle. Landet skåret imponerende godt i forhold til demokratisk ansvarlighet – i gjennomsnitt 96 – mellom 2010 og 2015 (og var blant de beste i verden), men falt deretter kraftig og nådde 84 i 2020. USAs statskapasitet har også blitt svekket – fra 79 i 2011 til 64 i 2020.
Det er ikke tilfeldig at disse endringene skjedde under Donald Trumps presidentperiode, som skapte kaos for valgsystemet og statsapparatet. Trumps overtakelse av det republikanske partiets kjernevelgere og organisatoriske ressurser viser at selv de tilsynelatende mest konsoliderte demokratiene i verden kan bli utsatt for illiberale krefter og rask institusjonell svekkelse. Selv om det er tegn til at forholdene kan ha bedret seg i USA de siste årene, dersom vi ser på noen av indikatorene, kan valget i 2024 raskt snu trenden.
Den andre gruppen av land består av 33 vellykkede autokratiske og illiberale stater, som Russland, Kina, Tyrkia og De forente arabiske emirater. Disse landene skårer lavere i forhold til demokratisk ansvarlighet og (generelt) gjennomsnittlig eller under gjennomsnittet i forhold til statskapasitet, men de klarer å skåre gjennomsnittlig eller over gjennomsnittet i forhold til livskvalitet. Til tross for denne relative suksessen, står disse landene overfor en rekke utfordringer, inkludert en høy grad av hjerneflukt, økonomisk og sosial ulikhet, utbredt misnøye og i mange tilfeller undertrykte interne konflikter.
Disse landene forsøker å gi oss bevis på det vi kaller den «autokratiske tilstrekkelighetstesen», som går ut på at statskapasitet er nok til å sikre høyere livskvalitet, selv i fravær av en tilstrekkelig grad av demokratisk ansvarlighet. Det mest fremtredende eksempelet på et slikt land er Kina. Mellom 2000 og 2021 falt kvaliteten på landets demokrati fra et allerede lavt nivå – fra 27 til 20. I løpet av samme tidsperiode økte imidlertid statskapasiteten med fire poeng – fra 38 til 42. Viktigst av alt: Tilbudet av offentlige goder økte kraftig – fra 60 til 75. Denne evnen til å styrke tilbudet av offentlige goder i fravær av demokrati utgjør den største ideologiske trusselen mot den liberale modellen. Men det gjenstår å se om trenden vil holde seg når livskvaliteten i Kina nærmer seg nivåer som kan sammenlignes med velstående demokratier.
Ineffektive stater i midten
Den tredje gruppen av land består av ineffektive stater. Blant disse 37 landene finner vi Peru, Tunisia, Sør-Afrika, Indonesia, Filippinene og Bolivia. Til tross for omtrent gjennomsnittlige nivåer av demokratisk ansvarlighet og statskapasitet, sliter disse landene med å sørge for en livskvalitet på et nivå som er i samsvar med deres demokratiske ansvarlighet og statskapasitet. (Som en gruppe skårer de gjennomsnittlig på nesten alle generelle økonomiske, demografiske og sosiopolitiske indikatorer.) I disse tilfellene, samsvarer ikke demokrati med forbedringer av de to andre indikatorene. Hvis denne manglende koblingen vedvarer, kan det føre til tap av legitimitet og en gradvis bevegelse i retning av autoritært styresett.
Disse statene kan være et godt eksempel på manglene ved den «demokratiske tilstrekkelighetstesen», som bygger på antagelsen om at demokrati i seg selv er tilstrekkelig for en høyere livskvalitet på mellomlang til lang sikt. For eksempel hadde det tunisiske demokratiet en bemerkelsesverdig fremgang mellom 2010 og 2021, da dets demokratiske ansvarlighetsskåring økte fra 31 til 79 og dets statskapasitetsskåring gikk fra 34 til 55. Likevel klarte ikke landet å omsette sin demokratiske gjenoppblomstring til et bedre liv for innbyggerne: Tilbudet av offentlige goder økte bare med fire poeng – fra 73 til 77.
Den siste gruppen av land inkluderer 39 stater som sliter, deriblant Kambodsja, Egypt, Guatemala, Nigeria og Venezuela. Disse landene gjør det generelt dårlig i forhold til alle de tre styringsindikatorene og har ofte lavere BNP per innbygger, høyere sannsynlighet for væpnet konflikt og mindre politisk stabilitet. Mange av disse landene har vært fanget i en ond sirkel av interne konflikter og dårlig styring i flere tiår.
I likhet med de ineffektive statene, er de gjerne mer mottakelige for den autokratiske fortellingen om at statskapasitet er nøkkelen til utvikling. De utgjør derfor en viktigfront i den ideologiske kampen mellom demokrati og autokrati. Ta for eksempel Kambodsja, som har hatt en betydelig demokratisk nedgang – fra 48 i 2000 til 32 i 2021 – selv om statskapasiteten forble omtrent konstant (24 mot 22). I løpet av samme periode forbedret tilbudet av offentlige goder seg fra 29 til 51. Disse resultatene kan vise andre land at livskvaliteten kan forbedres selv i perioder med demokratisk tilbakegang.
Mange spørsmål
Disse funnene reiser flere presserende spørsmål. Hvis ikke-demokratiske land kan øke livskvaliteten, betyr det at demokratiet er mindre relevant enn tidligere antatt? Dette kan faktisk være tilfellet, i hvert fall på mellomlang sikt. Tross alt virker det som om «forretningsmodellen», basert på utvinning av ressurser, til vellykkede autokratier som Gulfstatene og Russland, er relativt stabil. Det samme gjelder Kinas overdrevne avhengighet av eksport. Men andre lands muligheter til å ta i bruk den russiske eller kinesiske forretningsmodellen virker ganske begrensede.
Likevel: Taler den økte innflytelsen til «vellykkede autokratier» for en alternativ modell som setter moderniseringsteorien (og de tidligere antagelsene den bygger på) opp mot den såkalte Beijing-konsensusen? Ja, vi vil tro det. Den svært merkbare fremveksten av ikke-demokratier utgjør en reell utfordring for de demokratiske landene – for at de skal lykkes og være et forbilde for andre land. Men dette handler delvis om hvem som vinner frem med sitt narrativ og delvis om hvilke unike muligheter ulike land har i dagens globaliserte økonomi.
Til slutt: Er det en åpenbar måte man kan forbedre de umiddelbare utsiktene til landene i den tredje og fjerde gruppen på? Sannsynligvis ikke. Ineffektive stater og stater som sliter, vil nok fortsatt oppleve ikke-synkrone mønstre der demokratiet kan virke etablert, for så å bli utfordret og reversert. Statskapasiteten og tilbudet av offentlige goder kan fortsette å utvikle seg samtidig med disse endringene, men fremgangen kan være langsom og tilbakeslagene hyppige.
Alt i alt bidrar nyere trender til å så tvil om det håpefulle liberale narrativet som dominerte det første tiåret etter den kalde krigen. Vi kan ikke lenger anta at land uunngåelig vil gjennomgå en utvikling som fører til at de konvergerer i retning av både demokrati og velstand, slik det ble fremstilt i moderniseringsparadigmet som i lang tid ble fremmet av Vesten.
Mot en ny realisme
Vellykkede liberale demokratier vil sannsynligvis møte betydelig motgang i årene som kommer. Derfor er det behov for en mer proaktiv politisk tilnærming for å skjerme sårbare befolkningsgrupper fra de negative virkningene av økonomisk globalisering og teknologisk endring. Dette er problemer som mange liberale demokratier – ikke minst USA – ignorerte for lenge. Slike forsømmelser kan skape en ond sirkel der innbyggere i regioner som er utsatt for negative økonomiske sjokk, kan komme til å støtte populistiske partier.
Vi må også innse at det er begrenset hvor mye autokratiske land kan utvikle seg i demokratisk retning, med tanke på de relativt stabile og økonomisk vellykkede modellene som noen av disse landene har gått i bresjen for. Å undervurdere den reelle fremgangen til ikke-demokratiske land, vil ikke styrke argumentet for demokrati. I stedet bør vi understreke at autokratier som regel presterer dårligere over tid og at denne tendensen kan komme til å bli bekreftet.
Samtidig bør vi ikke se på demokratisk tilbakegang som en uunngåelig prosess. Som vi har sett i Polen det siste året, kan illiberale regimer falle og bane vei for demokratisk fornyelse. Autokratier utvikler seg ofte på en måte som gir et falskt inntrykk av stabilitet, noe som kan virke sjokkerende for observatører når disse regimene plutselig faller. Husk hvor raskt kommunismen falt i Europa. Dagens autoritære regimer er neppe immune mot å oppleve en lignende skjebne.
Til slutt krever en mer realistisk tilnærming at vi erkjenner at mange av de ineffektive landene og gruppen av land som sliter har en lang vei å gå med mange utfordringer foran seg. Men selv om det ikke finnes noen raske løsninger, er veien mot demokrati og høyere livskvalitet fortsatt mulig. Det er verdt å huske at selv USA ikke ble et fullt demokrati før 1960-tallet, med borgerrettighetsloven (Civil Rights Act) og stemmerettsloven (Voting Rights Act). Eller at Sveits, som er blant verdens mest velstående og demokratiske land, først utvidet stemmeretten til også å gjelde kvinner i 1971. Eller at Tyskland, Japan og Østerrike – i dag velstående og stabile demokratier – var autokratiske monarkier (med høy statskapasitet og et rimelig godt tilbud av offentlige goder) for litt over hundre år siden.
Liberalt demokrati, slik man har i mange vestlige land, er ikke uunngåelig, fordi historien ikke har noe mål eller formål. Historien har ingen «slutt». Det historien derimot består av er menneskelig handlekraft, ideologisk kamp og politisk konflikt. Fordi fremtiden alltid er åpen, må demokratiet aldri slutte å vise hva det er godt for.
Berggruen Governance Index er et felles prosjekt mellom Berggruen Institute, UCLAs Luskin School of Public Affairs og Hertie School.
Oversatt av Marius Gustavson
Helmut K. Anheier er professor i sosiologi ved Hertie School i Berlin og er adjunkt professor i offentlig politikk og sosial velferd ved UCLAs Luskin School of Public Affairs. Edward L. Knudsen er forskningsassistent ved Hertie School i Berlin. Joseph C. Saraceno er prosjektleder og dataforsker ved UCLAs Luskin School of Public Affairs.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Mordecai Kurz
explains how technology firms abuse patent law to establish and preserve monopolies, criticizes the US Supreme Court’s approach to market power, sheds light on the relationship between innovation and inequality, and more.
How to design effective industrial policies has suddenly become a hot – and divisive – topic among economists and policymakers. Even those who agree that governments should intervene in the economy to bolster productivity, increase competitiveness, and tackle social and environmental challenges differ sharply on the details.
Log in/Register
Please log in or register to continue. Registration is free and requires only your email address.
BERLIN – Det liberale demokratiet er igjen truet mange steder i verden. På mange måter har vi vært vitne til slike utfordringer før, men demokratiet har til slutt seiret. Er en lignende tro på at demokratiet vil bestå berettiget denne gangen? Anti-demokratiske trusler betyr selvfølgelig ikke slutten på systemet. Men i stedet for å holde fast ved den optimistiske troen på at demokratiet uunngåelig vil seire globalt, må de som i dag ønsker å forsvare demokratiet innta en realistisk holdning basert på empiriske bevis – spesielt når data utfordrer gamle antakelser og reiser ubehagelige spørsmål.
Dersom vi skal ha en realistisk tilnærming, må vi avvise dommedagsprofetier om at det representative styresettet er i ferd med å gå under. Men det betyr også at vi må gi opp den teleologiske troen på at det liberale demokratiet uunngåelig vil seire overalt. Vi kan erkjenne at ikke-demokratiske land har oppnådd imponerende fremskritt, uten å miste av syne de overveldende bevisene på at demokratier fortsatt fører med seg en langt høyere gjennomsnittlig livskvalitet enn autokratier.
Den verden vi lever i, gir fortsatt gode muligheter for gradvise fremskritt i retning av en større grad av demokratisk inkludering og ansvarlighet – og høyere livskvalitet. Men siden land på ulike økonomiske utviklingsnivåer står overfor ulike langsiktige utfordringer, må politikken tilpasses den særegne styringsdynamikken i hvert enkelt land. Det finnes ingen rask eller universell løsning.
Er vi på vei inn i en illiberal tidsalder?
Bevisene på at vi befinner oss i en global «demokratisk resesjon» har blitt stadig sterkere siden denne tilbakegangen først ble identifisert for nesten ti år siden. Forskningsinstitutter som Freedom House og V-Dem, og ledende publikasjoner som The Economist, har avdekket at det liberale demokratiet fortsetter å tapeterreng til autokratiske og illiberale regimer. Slike regimer – som vi finner i Kina, Ungarn, Russland, Saudi-Arabia, Tyrkia og mange andre land – fremstår som stadig mer selvsikre. De hevder at deres egne økonomiske og politiske modeller, som de ønsker å promotere, i større grad bidrar til stabilitet og velstand enn modellene man finner i demokratiske land.
Dette er en stadig større utfordring for de som ønsker å forsvare liberale verdier. De siste 50 årene har det generelt vært lite debatt om hvilket system som frembringer de beste resultatene. Man antok gjerne at autokratier ville ligge etter demokratier i forhold til de aller fleste utviklingsindikatorer. Imidlertid har denne gruppen av land klart å redusere dette gapet de siste årene, selv om de fleste fortsatt ligger etter i absolutte termer når det gjelder tilbudet av offentlige goder. Av de 145 landene som er inkludert i Berggruens styringsindeks for 2024 (Berggruen Governance Index), var nesten halvparten preget av både økt livskvalitet og avtagende demokratisk ansvarlighet mellom 2000 og 2021.
PS Events: Climate Week NYC 2024
Project Syndicate is returning to Climate Week NYC with an even more expansive program. Join us live on September 22 as we welcome speakers from around the world at our studio in Manhattan to address critical dimensions of the climate debate.
Register Now
Dette funnet utfordrer – ideologisk og politisk – den allmenne oppfatningen. Kan fremveksten av et potensielt vellykket alternativ bidra til å detronisere liberalismen som historiens «siste menneske» – det eneste gangbare systemet? Hva innebærer autokratiets oppfattede suksess for den akademiske debatten om demokratiets rolle i å fremme stabilitet, velstand og bærekraft? Ved å bruke Berggruens styringsindeks (BGI) ser vi at selv om de omtalte landene følger ulike utviklingsveier, avhengig av de særegne trekkene ved hvert enkelt land, kan alle fortsatt finne en måte å «seile mot vinden» på, i retning av demokrati, som økonomen Albert Hirschman uttrykte det. Fremgang er fortsatt mulig, men det vil kreve et gradvis sikksakk-mønster, og det er langt fra sikkert at man vil lykkes.
Land som skårer høyt
Ved å vurdere styringen ut fra tre måleparametre – demokratisk ansvarlighet, statens kapasitet og tilbudet av offentlige goder – identifiserer BGI fire grupper av land med distinkte ytelsesmønstre og felles kjennetegn når det gjelder økonomi, demografi og politisk stabilitet. Og dette er avgjørende: Hver gruppe av land står overfor ulike utfordringer når det gjelder demokratiets rolle og livskvaliteten i landet.
For det første er det i dag 36 vellykkede demokratiske stater i verden, en gruppe land som inkluderer Australia, Japan, Sør-Korea, USA og de fleste av EU-landene. Medlemmene av denne gruppen presterer best i forhold til alle de tre styringsindikatorene. Men selv om alle disse landene har svært globaliserte økonomier og høy BNP per innbygger, skiller de seg i økende grad fra hverandre når det gjelder politisk og sosial stabilitet. Estland, for eksempel, skårer fortsatt høyt i forhold til de tre indikatorene, mens USA de senere årene ikke har gjort det. Vi mener at demokratiets fremtid i denne gruppen av land avhenger av hvordan myndighetene forholder seg til den globale økonomien og om de bygger den nasjonale statskapasiteten som kreves for å oppnå både sosial samhørighet og et godt nok tilbud av offentlige goder i en verden preget av internasjonal konkurranse.
Selv om denne gruppen av land skårer relativt høyt i forhold til alle de ovennevnte indikatorene, viser tiåret etter den globale finanskrisen i 2008 at langvarige offentlige budsjettinnstramminger og en selvtilfreds elite kan være farlig for demokratiet, selv i land der det virker som om demokratiet står støtt. USA ser ut til å være et slikt tilfelle. Landet skåret imponerende godt i forhold til demokratisk ansvarlighet – i gjennomsnitt 96 – mellom 2010 og 2015 (og var blant de beste i verden), men falt deretter kraftig og nådde 84 i 2020. USAs statskapasitet har også blitt svekket – fra 79 i 2011 til 64 i 2020.
Det er ikke tilfeldig at disse endringene skjedde under Donald Trumps presidentperiode, som skapte kaos for valgsystemet og statsapparatet. Trumps overtakelse av det republikanske partiets kjernevelgere og organisatoriske ressurser viser at selv de tilsynelatende mest konsoliderte demokratiene i verden kan bli utsatt for illiberale krefter og rask institusjonell svekkelse. Selv om det er tegn til at forholdene kan ha bedret seg i USA de siste årene, dersom vi ser på noen av indikatorene, kan valget i 2024 raskt snu trenden.
Den andre gruppen av land består av 33 vellykkede autokratiske og illiberale stater, som Russland, Kina, Tyrkia og De forente arabiske emirater. Disse landene skårer lavere i forhold til demokratisk ansvarlighet og (generelt) gjennomsnittlig eller under gjennomsnittet i forhold til statskapasitet, men de klarer å skåre gjennomsnittlig eller over gjennomsnittet i forhold til livskvalitet. Til tross for denne relative suksessen, står disse landene overfor en rekke utfordringer, inkludert en høy grad av hjerneflukt, økonomisk og sosial ulikhet, utbredt misnøye og i mange tilfeller undertrykte interne konflikter.
Disse landene forsøker å gi oss bevis på det vi kaller den «autokratiske tilstrekkelighetstesen», som går ut på at statskapasitet er nok til å sikre høyere livskvalitet, selv i fravær av en tilstrekkelig grad av demokratisk ansvarlighet. Det mest fremtredende eksempelet på et slikt land er Kina. Mellom 2000 og 2021 falt kvaliteten på landets demokrati fra et allerede lavt nivå – fra 27 til 20. I løpet av samme tidsperiode økte imidlertid statskapasiteten med fire poeng – fra 38 til 42. Viktigst av alt: Tilbudet av offentlige goder økte kraftig – fra 60 til 75. Denne evnen til å styrke tilbudet av offentlige goder i fravær av demokrati utgjør den største ideologiske trusselen mot den liberale modellen. Men det gjenstår å se om trenden vil holde seg når livskvaliteten i Kina nærmer seg nivåer som kan sammenlignes med velstående demokratier.
Ineffektive stater i midten
Den tredje gruppen av land består av ineffektive stater. Blant disse 37 landene finner vi Peru, Tunisia, Sør-Afrika, Indonesia, Filippinene og Bolivia. Til tross for omtrent gjennomsnittlige nivåer av demokratisk ansvarlighet og statskapasitet, sliter disse landene med å sørge for en livskvalitet på et nivå som er i samsvar med deres demokratiske ansvarlighet og statskapasitet. (Som en gruppe skårer de gjennomsnittlig på nesten alle generelle økonomiske, demografiske og sosiopolitiske indikatorer.) I disse tilfellene, samsvarer ikke demokrati med forbedringer av de to andre indikatorene. Hvis denne manglende koblingen vedvarer, kan det føre til tap av legitimitet og en gradvis bevegelse i retning av autoritært styresett.
Disse statene kan være et godt eksempel på manglene ved den «demokratiske tilstrekkelighetstesen», som bygger på antagelsen om at demokrati i seg selv er tilstrekkelig for en høyere livskvalitet på mellomlang til lang sikt. For eksempel hadde det tunisiske demokratiet en bemerkelsesverdig fremgang mellom 2010 og 2021, da dets demokratiske ansvarlighetsskåring økte fra 31 til 79 og dets statskapasitetsskåring gikk fra 34 til 55. Likevel klarte ikke landet å omsette sin demokratiske gjenoppblomstring til et bedre liv for innbyggerne: Tilbudet av offentlige goder økte bare med fire poeng – fra 73 til 77.
Den siste gruppen av land inkluderer 39 stater som sliter, deriblant Kambodsja, Egypt, Guatemala, Nigeria og Venezuela. Disse landene gjør det generelt dårlig i forhold til alle de tre styringsindikatorene og har ofte lavere BNP per innbygger, høyere sannsynlighet for væpnet konflikt og mindre politisk stabilitet. Mange av disse landene har vært fanget i en ond sirkel av interne konflikter og dårlig styring i flere tiår.
I likhet med de ineffektive statene, er de gjerne mer mottakelige for den autokratiske fortellingen om at statskapasitet er nøkkelen til utvikling. De utgjør derfor en viktigfront i den ideologiske kampen mellom demokrati og autokrati. Ta for eksempel Kambodsja, som har hatt en betydelig demokratisk nedgang – fra 48 i 2000 til 32 i 2021 – selv om statskapasiteten forble omtrent konstant (24 mot 22). I løpet av samme periode forbedret tilbudet av offentlige goder seg fra 29 til 51. Disse resultatene kan vise andre land at livskvaliteten kan forbedres selv i perioder med demokratisk tilbakegang.
Mange spørsmål
Disse funnene reiser flere presserende spørsmål. Hvis ikke-demokratiske land kan øke livskvaliteten, betyr det at demokratiet er mindre relevant enn tidligere antatt? Dette kan faktisk være tilfellet, i hvert fall på mellomlang sikt. Tross alt virker det som om «forretningsmodellen», basert på utvinning av ressurser, til vellykkede autokratier som Gulfstatene og Russland, er relativt stabil. Det samme gjelder Kinas overdrevne avhengighet av eksport. Men andre lands muligheter til å ta i bruk den russiske eller kinesiske forretningsmodellen virker ganske begrensede.
Likevel: Taler den økte innflytelsen til «vellykkede autokratier» for en alternativ modell som setter moderniseringsteorien (og de tidligere antagelsene den bygger på) opp mot den såkalte Beijing-konsensusen? Ja, vi vil tro det. Den svært merkbare fremveksten av ikke-demokratier utgjør en reell utfordring for de demokratiske landene – for at de skal lykkes og være et forbilde for andre land. Men dette handler delvis om hvem som vinner frem med sitt narrativ og delvis om hvilke unike muligheter ulike land har i dagens globaliserte økonomi.
Til slutt: Er det en åpenbar måte man kan forbedre de umiddelbare utsiktene til landene i den tredje og fjerde gruppen på? Sannsynligvis ikke. Ineffektive stater og stater som sliter, vil nok fortsatt oppleve ikke-synkrone mønstre der demokratiet kan virke etablert, for så å bli utfordret og reversert. Statskapasiteten og tilbudet av offentlige goder kan fortsette å utvikle seg samtidig med disse endringene, men fremgangen kan være langsom og tilbakeslagene hyppige.
Alt i alt bidrar nyere trender til å så tvil om det håpefulle liberale narrativet som dominerte det første tiåret etter den kalde krigen. Vi kan ikke lenger anta at land uunngåelig vil gjennomgå en utvikling som fører til at de konvergerer i retning av både demokrati og velstand, slik det ble fremstilt i moderniseringsparadigmet som i lang tid ble fremmet av Vesten.
Mot en ny realisme
Vellykkede liberale demokratier vil sannsynligvis møte betydelig motgang i årene som kommer. Derfor er det behov for en mer proaktiv politisk tilnærming for å skjerme sårbare befolkningsgrupper fra de negative virkningene av økonomisk globalisering og teknologisk endring. Dette er problemer som mange liberale demokratier – ikke minst USA – ignorerte for lenge. Slike forsømmelser kan skape en ond sirkel der innbyggere i regioner som er utsatt for negative økonomiske sjokk, kan komme til å støtte populistiske partier.
Vi må også innse at det er begrenset hvor mye autokratiske land kan utvikle seg i demokratisk retning, med tanke på de relativt stabile og økonomisk vellykkede modellene som noen av disse landene har gått i bresjen for. Å undervurdere den reelle fremgangen til ikke-demokratiske land, vil ikke styrke argumentet for demokrati. I stedet bør vi understreke at autokratier som regel presterer dårligere over tid og at denne tendensen kan komme til å bli bekreftet.
Samtidig bør vi ikke se på demokratisk tilbakegang som en uunngåelig prosess. Som vi har sett i Polen det siste året, kan illiberale regimer falle og bane vei for demokratisk fornyelse. Autokratier utvikler seg ofte på en måte som gir et falskt inntrykk av stabilitet, noe som kan virke sjokkerende for observatører når disse regimene plutselig faller. Husk hvor raskt kommunismen falt i Europa. Dagens autoritære regimer er neppe immune mot å oppleve en lignende skjebne.
Til slutt krever en mer realistisk tilnærming at vi erkjenner at mange av de ineffektive landene og gruppen av land som sliter har en lang vei å gå med mange utfordringer foran seg. Men selv om det ikke finnes noen raske løsninger, er veien mot demokrati og høyere livskvalitet fortsatt mulig. Det er verdt å huske at selv USA ikke ble et fullt demokrati før 1960-tallet, med borgerrettighetsloven (Civil Rights Act) og stemmerettsloven (Voting Rights Act). Eller at Sveits, som er blant verdens mest velstående og demokratiske land, først utvidet stemmeretten til også å gjelde kvinner i 1971. Eller at Tyskland, Japan og Østerrike – i dag velstående og stabile demokratier – var autokratiske monarkier (med høy statskapasitet og et rimelig godt tilbud av offentlige goder) for litt over hundre år siden.
Liberalt demokrati, slik man har i mange vestlige land, er ikke uunngåelig, fordi historien ikke har noe mål eller formål. Historien har ingen «slutt». Det historien derimot består av er menneskelig handlekraft, ideologisk kamp og politisk konflikt. Fordi fremtiden alltid er åpen, må demokratiet aldri slutte å vise hva det er godt for.
Berggruen Governance Index er et felles prosjekt mellom Berggruen Institute, UCLAs Luskin School of Public Affairs og Hertie School.
Oversatt av Marius Gustavson
Helmut K. Anheier er professor i sosiologi ved Hertie School i Berlin og er adjunkt professor i offentlig politikk og sosial velferd ved UCLAs Luskin School of Public Affairs. Edward L. Knudsen er forskningsassistent ved Hertie School i Berlin. Joseph C. Saraceno er prosjektleder og dataforsker ved UCLAs Luskin School of Public Affairs.
Copyright: Project Syndicate, 2024.