buruma164_SAUL LOEBAFP via Getty Images_trumpborisjohnson Saul Loeb/AFP via Getty Images

Hvordan den «spesielle relasjonen» slo tilbake på seg selv

NEW YORK – For 75 år siden var USAs og Storbritannias prestisje på topp. De hadde nedkjempet det japanske keiserriket og det nasjonalsosialistiske Tyskland, og de gjorde det for å fremme frihet og demokrati. Det stemmer at Stalin, som de var alliert med, hadde et helt annet syn på disse noble idealene. Det stemmer også at Sovjetunionen sto for mesteparten av den militære innsatsen som skulle til for å nedkjempe den tyske krigsmaskinen. Likevel var det de engelsktalende seierherrene som satte sitt preg på etterkrigstidens internasjonale orden i store deler av verden.

De viktigste prinsippene for hvordan verden skulle se ut etter krigen ble fastsatt i Atlanterhavserklæringen. Den ble undertegnet av Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt ombord på et slagskip utenfor kysten av Newfoundland i 1941. Det de så for seg etter at aksemaktene var nedkjempet, var en verden preget av internasjonalt samarbeid, multilaterale institusjoner og prinsippet om at ethvert folk skulle ha rett til å være uavhengig og fritt. Churchill ville riktignok ikke gi disse rettighetene til de ulike folkeslagene som levde under britisk koloniherredømme. Og Roosevelt vegret seg for å krangle med Churchill om dette, fordi han ville ivareta den britisk-amerikanske relasjonen.

I flere tiår opprettholdt Storbritannia og USA sitt selvbilde som liberale og demokratiske foregangsland som fremmet internasjonalt samarbeid. Dette til tross for en rekke skjødesløse kriger, utbrudd av panikk under den kalde krigen og opportunistisk støtte til noen svært lite demokratiske regimer.

To continue reading, register now.

As a registered user, you can enjoy more PS content every month – for free.

Register

or

Subscribe now for unlimited access to everything PS has to offer.

https://prosyn.org/jP9rktznb