STOCKHOLM – Den arabiske våren som startet 17. desember 2010, er et vanskelig samtaleemne ti år senere. Sjelden har så mye håp resultert i så mye skuffelse — og i så mye forvirring om veien fremover.
Arab Human Development Report, som kom i 2002, inneholdt krasse kommentarer om hvordan araberverdenen ble liggende stadig mer etter resten av verden og beskrev en region der håpene til unge og utdannede mennesker ikke lenger kunne innfris. Det var åpenbart behov for reformer, men de lot vente på seg. Åtte år senere lå forholdene til rette for revolusjon. Den startet i Tunisia da en gateselger, som var lei av å bli dårlig behandlet av statstjenestepersoner i et korrupt system, satte fyr på seg selv.
Oppmerksomheten skiftet kort tid etter til Egypt — det viktigste landet i araberverdenen. Landets aldrende diktator, Hosni Mubarak, kastet inn håndkleet, mens hundre tusener av demonstranter møtte opp på Tahrir-plassen i Kairo. Med disse hendelsene kunne man se konturene av en demokratisk revolusjon i araberverdenen. Det virket som om Egypt var klar for en reell overgang til et demokratisk styre. Landet hadde tradisjoner for politisk pluralisme og en middelklasse som lengtet etter et mer åpent samfunn og et mer stabilt, representativt politisk system.
STOCKHOLM – Den arabiske våren som startet 17. desember 2010, er et vanskelig samtaleemne ti år senere. Sjelden har så mye håp resultert i så mye skuffelse — og i så mye forvirring om veien fremover.
Arab Human Development Report, som kom i 2002, inneholdt krasse kommentarer om hvordan araberverdenen ble liggende stadig mer etter resten av verden og beskrev en region der håpene til unge og utdannede mennesker ikke lenger kunne innfris. Det var åpenbart behov for reformer, men de lot vente på seg. Åtte år senere lå forholdene til rette for revolusjon. Den startet i Tunisia da en gateselger, som var lei av å bli dårlig behandlet av statstjenestepersoner i et korrupt system, satte fyr på seg selv.
Oppmerksomheten skiftet kort tid etter til Egypt — det viktigste landet i araberverdenen. Landets aldrende diktator, Hosni Mubarak, kastet inn håndkleet, mens hundre tusener av demonstranter møtte opp på Tahrir-plassen i Kairo. Med disse hendelsene kunne man se konturene av en demokratisk revolusjon i araberverdenen. Det virket som om Egypt var klar for en reell overgang til et demokratisk styre. Landet hadde tradisjoner for politisk pluralisme og en middelklasse som lengtet etter et mer åpent samfunn og et mer stabilt, representativt politisk system.